Rett til himmels

Plateanmeldelse (retro): Band Of Horses – «Infinite Arms» (album, 2010)

Da Band Of Horses på «Infinite Arms» tillot seg å dyrke popgenene i seg, falt det enkelte indiehoder tungt for brystet. Hvorfor leke pophelter når man har masse skjegg og tidvis høres ut som man har levd et helt liv i en koie midt i skauen?, spurte de seg selv mens de drøvtygger havrelefsa si og drømmer om mer fuzz og gitarer.

Tja, hvorfor ikke, spør nå jeg. Hva er galt med å utvide sitt musikalske univers og ikke minst utfordre seg selv en anelse musikalsk? Band Of Horses har jo tross alt gitt indiehodene to flotte album som de kan vise fram til venner og bekjente samtidig som de lirer av seg sine trasige monologer skrevet i svart-hvitt.

Selv nøyer jeg meg med å konstatere at begrepet «indie» for lengst har gått litt ut på dato. I motsetning til Band Of Horses som har laget en rekke utmerket album.

Låtene på «Infinite Arms» kaster nemlig lytteren ut i så luftige svev at man blir både svimmel og yr. Å lytte til komposisjoner som «Factory», «Compliments» og «On My Way Back Home» er både titt og ofte som å kjøre berg-og dalbane.

Noe som igjen, på platas kanskje største åpenbaring, «Dilly», resulterer i at man sendes inn i en musikalsk loop som på fortreffelig vis forener Phoenix, The Flaming Lips og Supergrass-klassikeren «Alright».

Er du blant dem som elsker at menn blander stemmer, også kalt vokalharmonier, vil du juble og synge med på de fleste låtene. Men også hesteelskere får seg mange heftige, om litt alternative, rideturer i bandets stratosaktige lydbilde. Noe låter som «Laredo», «Older» og tidligere nevnte, «On My Way Back Home», er glimrende eksempler på.

At tittellåta og «Blue Beard» høres ut som en lett blanding av Crosby, Stills & Nash og R.E.O Speedwagon, er bare med på å underbygge at Band Of Horses beveger seg i at musikals landskap som ikke lar seg fange av snevre sjangerbeskrivelser.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645