Rockens førstedame i knallform

Plateanmeldelse: Pretenders – «Relentless» (album, 2023) 

På Pretenders tolvte album er det bare Chrissie Hynde igjen fra firerbanden som ga ut den selvtitulerte klassikeren i 1980, et album proppet fullt med knall-låter som for eksempel «Precious», «Brass In Pocket» og «Kid». Bandets to neste plater, «Pretenders II» (1981) og «Learning To Crawl» (1984), holdt også svært høy klasse, særlig sistnevnte som muligens er deres beste så langt i karrieren. At to av bandets opprinnelige medlemmer døde på tragisk vis i perioden 1982-83, resulterte utrolig nok, og heldigvis, ikke i at bandet ble oppløst. 

Etter «Learning To Crawl» dabbet interessen for min del litt av, noe som trolig skyldes kombinasjon av knallhard konkurranse fra andre band og at Pretenders-platene muligens ikke helt klarte å måle seg opp mot bandets suverene åpningstrio. Når det er sagt, hørte jeg såpass mye på «Last Of The Independents» (1994) og «Viva El Amor» (1999), at jeg satte stor pris på mye av det som rullet ut av høytalerne. 

På «Alone» (2016) og «Hate For Sale» (2020), følte jeg at Chrissie og gjengen hadde funnet tilbake såpass mye av den råheten og energien som dominerte de første platene at jeg rett som det var kjente at lykkefølelsen dukka opp i nærkontakt med begge platene. 

En lykkefølelse som på ingen måte har forsvunnet etter å ha levd med bandets nye album, «Relentness», i noen dager. For dette er en plate som bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting og som – på enkelte låter – får meg til å tenke på bandets første plater. 

At Hynde, som flyttet fra Ohio, USA, til London i 1973, alltid har vært en skikkelig rock’n’roll-tjei, fremkommer med all tydelighet på «Relentness» der låter som «Losing My Sense Of Taste», «Domestic Silence», «Let The Sun Come In», «Vainglorious» og «Merry Widow», virkelig svinger seg fra lysekrona. Så sistnevnte, som er en seig rocker av beste sort, klinkes det avslutningsvis til med en herlig og syretung gitarsolo. 

Men som alltid med Hynde, fylles det også på med melodiøse og tilbakelente låter. «A Love» er en klassisk Pretenders-låt der Hyndes særegne stemme virkelig kommer til sin rett. En stemme jeg har elsket fra det øyeblikket den åpenbarte seg for meg første gang. «The Copa», omringet av nydelig gitarplukking, sitter også umiddelbart, og med litt ekstra lyttetid følger deilige og melodiøse låter som «Look Away», «Your House Is On Fire» og «Just Let It Go» etter på fint vis. På pianoballaden, «I Think About You Daily», som avslutter plata, klinkes det sågar til med nydelige strykearrangementer i regi av Radioheads Jonny Greenwood.     

Men uten god hjelp fra produsent David Wrench og co-låtskriver og gitarist James Walbourne, hadde neppe Hynde lyktes med å lage det som har blitt et svært potent og vellykket album. Noe som klart fremgår på Pretenders Facebook-side der Hynde uttaler følgende om sistnevte: 

«James has been on a real melodic journey, and I’ve been going along for the ride. Melody is the thing I miss the most in a lot of modern music. I can write a lyric quickly, then send it to him and he’ll send it back with a musical idea. This is something that we’ve only honed down to an art in the last few years. He always comes up with something I wouldn’t have thought of myself and I love surprises. Then we knock it about a bit and, voila!»

Da jeg gjorde meg klar til å møte Pretenders og Chrissie Hynde anno 2023 for første gang, skal jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk. Men nå, tre dager senere, er skepsisen erstattet av en fin blanding av beundring og begeistring over at Hynde, som har holdt det gående siden slutten av 70-tallet, makter å fremstå som en energisk, engasjert og relevant artist som fremdeles har svært mye å by på. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654