Sivert lodder dypt

Plateanmeldelse: Sivert Høyem – «On An Island» (album, 2024)

Å omtale Sivert Høyem i noe annet enn rause ordelag, eller på noen måte å forsøke og rokke ved hans status, er på en måte uaktuelt. Det blir som å banne i kirka. Det faller på sin egen urimelighet.

Tekst: Jon Erik Eriksen

Det blir heldigvis heller ikke nødvendig, for Sivert Høyem har virkelig landet som soloartist med det nye albumet «On An Island», åtte år etter hans forrige soloalbum, «Lioness». I mellomtiden har Høyem gjort comeback med Madrugada med alt det innebærer – og det har bare gjort ham enda bedre som soloartist. For «On An Island» er blitt en koloss av ei plate. Hans sterkeste til nå, tør vi påstå. Og da har vi heller ikke glemt den glimrende solo-EPen «Roses of Neurosis», som vi omtalte her i Popklikk: Vi vil ha mer! Vi vil ha mer! – Popklikk

Det er fint lite å utsette på «On An Island». OK, så synes jeg at «When Your True Love Is Gone» blir litt masete, men alle de andre låtene på denne langspilleren er knallgode. Greit… ett lite hjertesukk; med denne skiva tar Sivert et musikalsk steg tilbake i forhold til den lekne nyvinningen av nevnte studio-EP fra 2021. Årsaken er opplagt, Sivert har valgt de låtene som kler innspillinga og settinga i det gamle menighetshuset i Nyksund i Øksnes, Vesterålen. Han har jo tross alt vært ute en vinternatt før. Og han er kongen av «northern gothic».

«On An Island» ble påbegynt innspilt i spøkelsesbygda Nyksund i Vesterålen i september 2021, i det gamle menighetshuset Zoar. Der platestudioer flest mangler romklang har det gamle menighetshuset plenty å by på. Skiva er produsert med det for øye; ingen preprogrammerte lyder, ingen studiotriks.

Med seg til Vesterålen har Sivert hatt Christer Knutsen (gitar, keyboards, sang), Børge Fjordheim (trommer, slagverk, sang). Lise Voldsdal (fiolin), Cato Salsa (gitar/keyboards) og Øystein Frantzvåg (bass, keyboards) har også bidratt.

Resultatet er blitt et kraftfullt album hvor lyden av veggene i Zoar og knirkende tregulv er hørbar. Den eminente Christer Knutsens varme gitarlyd, baryton-gitarer, et antikvarisk keyboard (Phillicordia), pumpeorgelet i menighetshuset og en minimalistisk rytmeseksjon preger albumet. Vi har sagt det før, men vokalen til Sivert blir bare bedre og bedre. På «On An Island» rendyrker han den melankolske tonen, men det er variasjonen i stemmebruken som imponerer mest.

Tittellåten, som også er åpningssporet, gir oss en pekepinn på hva vi har i vente, og det blir for alvor klart med andrelåten, «Two Green Feathers», at Sivert mener business. Topp låt! «Aim For The Heart» er også klassisk Høyem. Sivert synger så pelsen stritter og mødre gråter. Førstesingelen, den episke «The Rust», er udiskutabelt skivas sterkeste spor. Sivert & co låner skamløst fra Massive Attacks gigantiske «Teardrop» (1998), men på en smakfull måte. 

«Keepsake» er det nærmeste vi kommer tradisjonell americana. «Now You See Me Now You Don’t» sender tankene i retning PJ Harvey. Det har forresten alltid gått en usynlig tråd mellom Høyem og Harvey. «Not Enough Light» er på tross av tittelen skivas letteste spor, med innslag av folkemusikk og østeuropeisk schwung.

Nyksund ble avfolket fra 1960-tallet, fordi havna ikke var djup nok for moderne trålere. «On An Island» derimot, lodder dypt, veldig dypt. Eller som forfatter Torgrim Eggen sier det i presseskrivet: «Resultatet er som å transponeres til Vesterålen i september, når nettene begynner å bli lange og kalde. Nordnorsk ruskevær siver inn i tekstmaterialet [..] På On An Island hører vi både bedehuset og bluesklubben, rockmusikkens to elementærpartikler.»

«On An Island» slippes fredag 26. januar.


Publisert

i

, ,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *