Slutter aldri å imponere

65AEC47A-9741-4C0E-80AA-01858982AAC1Konsertanmeldelse: Nick Lowe & Los Straitjackets, Rockefeller, torsdag 22. september.


Konserten begynte med en litt saktegående versjon av klassikeren «So It Goes», noe som fungerte fint selvom lyden var litt dårlig innledningsvis. Iført en nydelig skjorte og sine karikarisktiske sorte briller, fortsatte konserten med deilige fremføringer av «Raging Eyes» og «Whitout Love». Særlig sistnevnte satt som ei kule.

Foto: Herman Berg

Omgitt av en fire maskekledde menn, la oss kalle dem Los Staitjackets», var Nick Lowe godt ruster musikalsk. To el-gitarer, trommer, bass og Lowes kassegitar bidro til særdeles høy stemning blant et jovialt og entusiastisk publikum fra første nanosekund. Personlig ble jeg en smule engstelig, for i mitt univers manglet det en tangent eller tre, men engstelsen nådde aldri bristepunktet, selvom flere av låtene i Lowes katalog er skreddersydd for denslags. Låter det (dessverre) ikke var plass til med denne besetningen.

Etter «Whitout Love» benyttet Lowe anledningen til å takke publikum for fremmøte, og fortelle lett ironisk at han skulle spille tre-fire smash-hits, grave dypt i katalogen og muligens hente fram et par coverlåter. Med et digert glimt i øyet la han også til at fordi låtene var såpass korte, ville det bli lite prating om været mellom låtene, men at vi ikke måtte ta det personlig.

Da pratinga var unnagjort fremførte Nick og tvangstrøyene en varm og fin versjon av balladen «Rome Wasn’t Buildt in a Day», for de kastet seg ut i «Shting-Shtang», som i min bok fungerer langt bedre live enn på plata. Etter dette fulgte friske og velspilte versjoner  av «Lay It On Me Baby», «Live On A Battlefield», «Somebody Cares For Me» og «Tokyo Bay», før Nick The Knife forlot scenen for å stryke skjorta si.

Så langt en meget bra gjennomført konsert på alle punkter.

Deretter overtok Los Straitjackets scenen i cirka 20 minutter, der de fremførte instrumentalversjoner av gamle coverlåter ikledd rockabilly og surfeklær. Helt greit, men litt i lengste laget, for en mann som meg.

Men så, etter at Nick «The Basher» entret scenen med nystrøket skjorte, falt alle brikkene på plass igjen. Først med en forrykende versjon av «I Went To A Party», og en enda mer forrykende versjon av «Half a Boy and Half a Man». Deretter fulgte en av kveldens største høydepunkter, nydelige «Blue on Blue», der Lowe midtveis i låten, kun akkompagnert av kassegitaren sin, sang så vakkert at jeg nesten døde av glede.

Da herlige «Trombone» ble etterfulgt  av klassikeren «Cruel To Kind», en låt jeg elsker herfra til evigheten, ble jeg omfavnet av en lykkefølelse som bare vokste i styrke etter å ha vært vitne til en fantastisk versjon av «Heart Of The City», der Los Straitjackets virkelig trykket hardt på pedalene. Og akkurat da jeg tenkte at bedre blir det ikke, dukket lyden av nydelige «What’s So Funny ‘Boat Peace, Love and Understanding» opp i rommet.

Jøye meg!

At «I Knew The Bride (When She Used To Rock And Roll)» deretter entret scenen, føltes også helt greit. En låt som ble spilt så mange ganger i løpet av 80-tallet at jeg fremdeles kan teksten.

F4D91126-82F5-4B96-9348-2434D8AA9BCE

Etter en obligatorisk runde med takk for oss, dukket Los Straitjackets opp på scenen igjen med nok en låt. Lowe forble backstage for å stryke skjorta enda en gang før han entret scenen med «When I Write The Book» under armen. Noe som selvfølgelig ikke kunne gå galt. Etter nok en snarvisitt bak scenen, dukket Lowe opp for siste gang, denne gangen helt alene, og fremførte en aldeles nydelig versjon av «Heart» med innlagte hjerteslag.

Mens jeg stod der og lyttet til hjerteslagene, slo det meg hvor perfekt rollen som «Crooner-Nick» kler Lowe. Hvordan den varme stemmen hans fyller rommet med andakt. Og at jeg sånn sett skulle ønsket meg flere låter med kun Lowe og gitaren. Noe jeg hadde gleden av å oppleve for cirka 15 år siden da han på Logen i Oslo blåste meg fullstendig av banen.

Men det slo meg også at jeg i løpet av en konsert med Nick Lowe anno 2022, mye takket være lydbildet, nå og da tenkte på de første platene til Graham Parker & The Rumour og flere av platene John Hiatt ga ut på 80-taller. To artister jeg setter uendelig stor pris på og som begge brukte Lowe som produsent den gang da.

Å vurdere en Nick Lowe-konsert er således en ganske komplisert øvelse, all den tid mannen kan spille på stort sett de fleste strengene i det musikalske universet. Og at det derfor alltid vil være ting man savner eller ønsker mer av. Men, uansett hvordan man snur og vender på det, leverer alltid Nick Lowe varene. Noe som definitivt også var tilfelle på torsdag kveld, da han omringet av maskekledde menn, og uten tangenter, sendte publikum hjem med bankende hjerter (boom-boom), smilerynker og et brennende ønske om at Lowe så snart som mulig dukker opp på en scene i nærheten av der vi bor.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641