Med utgangspunkt i Popklikks årsbestelister (2020-2024) og årets første halvår, har Popklikk-redaksjonen plukket ut og skrevet om det vi mener er blant de 10 beste utenlandske platene i perioden 2020 og fram til nå, juni 2025. Sjekk ut spilleliste nederst i saken!

The Waterboys: «Life, Death & Dennis Hopper» (2025) 

The Waterboys skal ha for viljen til å eksperimentere, befridd for alle hemninger som de er. Ta for eksempel den Johnny Cash-inspirerte åpningslåten som i sin helhet synges av Steve Earle, før Mike Scott overtar mikrofonen på crooneren «Hollywood ‘55» og utover. 

Selveste Bruce Springsteen er med og snakkesynger på «Ten Years Gone», som i tillegg byr på Edge-gitar og et steintøft lydbilde. Fiona Apple leverer et fantastisk vokalbidrag på «Letter From An Unknown Girlfriend».

Noen har kanskje lyst til å diskutere The Waterboys’ relevans i dag, eller Mike Scotts lederstil, men alt det der til side, denne hyllesten til Dennis Hopper er en uvanlig vital og generøs plate fra Mike Scott & co. «Life, Death & Dennis Hopper» er blitt et overflødighetshorn av et album, spekket med potente sanger. Beste skive fra The Waterboys på mer enn 30 år? Med god margin. (Jon Erik Eriksen)

Wilco: «Cruel Country» (2022)

Tre år etter fine «Ode To Joy», var Wilco tilbake med et album bestående av 21 låter! Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring er lagt på vent. For på «Cruel Country» er det gjengens nære forhold til country og folk som vektlegges. 

Alle bandets seks medlemmer bidrar på hvert sitt hvis, men uten at noen slår på stortromma. Selv bandets eminente gitarist, Nels Cline, må holde seg på matta. Om man vil, kan tittelen «Cruel Country» tolkes både som et nikk til countrymusikkens betydning for Tweedy og som en kommentar om tingenes tilstand i bandets hjemland, USA. 

Et stadig mer splittet land, der forskjellene øker og evnen til dialog og samarbeid har dårlige arbeidsvilkår. Problemstillinger og temaer Tweedy belyser i noen av låtene på plata, deriblant tittellåta, «I Am My Mother» og «Hints». Med «Cruel Country» har Wilco lyktes med å lage et nydelig og stillegående album, der country, folk og rock veves sammen på forbilledlig vis. Et knallsterkt album som bare kommer til å bli bedre og bedre for hver gjennomspilling. (Espen A. Amundsen)

Phoebe Bridgers: «Punisher» (2020)

For en nydelig plate «Punisher» har blitt! Den kjennes også viktig. Bridgers overrasket indie-scenen med debuten «Strangers In The Alps», en plate kjennetegnet av både up-tempo indie og lavmælt folk-pop. Hun fortsetter i samme sporet på denne plata, med et noe bredere uttrykk og en større lydmessig palett. 

Her er både strykere, blåsere og ymse med-vokalister med på å heve både den enkelte låten og helheten. På sitt mest intime kan Bridgers nok minne mye om Elliott Smith, som også er en uttalt helt for henne. I de fleste av låtene på «Punisher» tør Bridgers å være relativt «smålåten». 

Tekstene underbygges av sobre arrangementer der en gitar her eller en blåser der underbygger Bridgers’ overbevisende vokal. Hun synger sjelden med «stor lyd», men alltid med en tyngde som virker perfekt kalibrert med det den enkelte sangen trenger. (Espen D.H. Olsen)

The Tubs: «Dead Meat» (2023)

Musikken på The Tubs sitt debutalbum «Dead Meat», får Popklikk til å tenke på en salig blanding av Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens og Cleaners From Venus.

På åpningslåta, «Illusion pt.», er bandets slektskap til post-punkens mange inspirasjonskilder ekstra tydelig, der hakkede gitarriff og snakkevokal setter det hele i gang, før en haug med gitarer og en herlig vokal, som høres ut som lillebroren til Richard Thompson, overtar. Som på resten av plata domineres lydbildet av hissige gitarriff og janglete gitarer med superkrefter.

Selv om «Dead Meat» definitivt en plate som bærer med seg mange spor fra noen av musikkhistoriens beste artister, klarer den walisiske gjenger med god margin å skape et musikalske uttrykk som står godt på egne ben. Noe som har resultert i et usedvanlig frisk og energisk debutalbum. (Espen A. Amundsen)

Thåström: «Dom som skiner» (2021)

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. 

Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i vokalen. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». 

På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi. (Espen A. Amundsen)

Daniel Romano: «Cobra Poems» (2021)

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. 

Og for et band! David Nardigir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! 

Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock! (Espen D.H. Olsen)

Waxahatchee: «Tigers Blood» (2024) 

Åpningslåta «3 Sisters» bygger seg mesterlig opp etter en forsiktig åpning, og på «365» får Crutchfield virkelig strukket på stemmebåndet. En låt hun sleit veldig med å få dreisen på, før brikkene heldigvis falt på plass til slutt. Forsiktig bruk av kassegitarer orgel og piano fyller lydbildet på nydelig vis. På «Bored» slipper Lenderman til med strøken og rocka gitarlek som støtter opp Crutchfields lett desperate vokal. Steelgitaren, som dukker opp underveis, tilfører låta det vi i tidligere tider definerte som alt-country. 

«Right Back to It» er en leksjon i hvordan en countryballade skal snekres sammen. En låt der Crutchfield nydelige vokal støttes opp av Lendermans litt skakke, men akk så sjarmerende vokal. Akkompagnert av nennsom bruk av gitarer, trommer og en leken banjo, er det umulig ikke å bli fullstendig bergtatt. Melodiøse og rolige «Crowbar» drives fint framover av slentrende og janglete gitarer og Tweedys særdeles stødige tromming. 

Konklusjon: Om du likte «Saint Cloud» kan jeg nesten garantere at du kommer til å elske «Tigers Blood». To plater laget av en eksepsjonelt talentfull artist som det kommer til å bli svært spennende å følge i årene fremover. Om du synes at boygenius er det nye store, tør jeg påstå at musikken Katie Crutchfield og hennes Waxahatchee lager er minst et par hakk vassere. (Espen A. Amundsen)

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy» (2020)

Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens. 

I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. 

Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder». (Morten Solli)

Michael Kiwanuka: «Small Changes» (2024) 

Navnet Michael Kiwanuka forbindes med kvalitet, et stempel de fleste ville levd fint med. Kiwanuka har tydeligvis ikke slått seg til ro med det, men bestemt seg for å ta det til et nytt nivå. Så også på det nye albumet, for dette er på alle måter et vidunderlig album. 

Den nye skiva åpner sjelfullt; som var Kiwanuka en moderne Marvin Gaye, med «Floating Parade». Tittellåten er en utrolig vakker ballade med en av tidenes mest følsomme gitarsoloer spilt av Kiwanuka selv. Han spiller forresten også oppsiktsvekkende bra bassgitar i tillegg til wurlitzer på plata. 

«One And Only» er også nydelig og lavmælt utført i all sin enkelhet. Den nære og sterke vokalen gir hele plata en sjelden nerve. «Rebel Soul» er oppsiktsvekkende bra. Den basstunge «The Rest Of Me» er hentet fra øverste soul-hylle, mens den utrolige sistelåten, «Four Long Years», er så bra at en voksen mann kan finne på å ta til tårene. Vi tør påstå at Kiwanuka ganske enkelt er en av vår tids mest definerende artister. (Jon Erik Eriksen)

Alvvays: «Blue Rev» (2022)

«Blue Rev» er et album uten nevneverdige svake punkter. Kall det powerpop, indiepop, hva som helst. Det jeg digger her er at utgangspunktet er gedigne låtskrivertalenter, og et finfint band rattet nennsomt inn av den velrennomerte produsenten Shawn Everett. 

Inspirasjonskildene er lett å oppfatte, men aldri plagsomt i veien for de varierte, dels spretne, dels tilbakelente låtene. Det er Beatles og Big Star, Pixies, Lilys, New Pornographers, Go-Go’s, Best Coast, Lush og blodige valentinere, men med alle popføttene solid på plass i 2022. Betegnende nok er låta kalt «Tom Verlaine» krydret med en akkurat passe smakfull dose Kevin Shields-aktig «glide-gitar». 

Synther som nesten tipper over i småpompøst Cocteau Twins-land avløst av hissige fuzzgitarer. Tekstene virker som en slags «stream of conciousness»-tripp der det er vrient å få øye på «budskap» og liknende trivialiteter, på den annen side slipper vi den uutholdelige dagbok-stilen som preger altfor mye samtidspop. Kort oppsummert må dette være et av årets brillefineste pop-album. Akkurat nå er jeg klar for repeat-knappen en gang til. (Morten Solli)