Tilbake med nyvunnet vitalitet

443215A2-0110-4BA6-BC77-2064618924D6Plateanmeldelse: Suede – «Autofiction» (album, 2022)

Brett Anderson om den nye plata: «Autofiction is our punk record».» Virkelig? Etter fylte femti? Ja, hvorfor ikke? Bandet sier videre at de bestemte seg for å gå tilbake til det grunnleggende, i et forsøk på å gjenskape følelsen fra de formative dager. Og det har Suede (Brett Anderson, Mat Osman, Simon Gilbert, Richard Oakes og Neil Codling) lyktes ganske bra med.

Jeg må si jeg spisset ører da Suede kom med den formidable singlen «She Still Leads Me On» tidligere i år. Ikke minst på grunn av vokalen til Brett Anderson, som ofte har hatt et litt dekadent preg. Nå hørtes han plutselig ut som James Dean Bradfield fra Manic Street Preachers; rå og kraftfull. Vekk var hulkevokalen (i hvert fall nesten). Og bandet; de var blitt like kontant og konfronterende som Anderson. Slik har vi ikke hørt Suede før. Og for en kjærlighetserklæring og hyllest til Anderson’s avdøde mor «She still…» er! Eller er den egentlig det?:

/ When I think of all the things my mother said /
When I think of all the feelings I hid from her /
Oh, in many, many ways, I’m still a young boy /
Waiting patiently for 4 p.m. /

But I loved her with my last breath /
And I loved her with a love that was strong as death /
And I loved her when she was unkind /
And I loved her, I loved her, a dangerous mind /

Mye sand har rent i havet siden Suede platedebuterte med det selvtitulerte albumet i 1993. Tre tiår med opp- og nedturer har passert. Husk at Suede var et av de fire store i Britpopens gullalder, ved siden av Oasis, Blur og Pulp. Deres forrige plate, «The Blue Hour», (2018), gikk litt under radaren hos mange, og var nok heller ikke bandets beste øyeblikk.

På «Autofiction», derimot, er Suede gledelig nok tilbake, og det med nyvunnet vitalitet. Skiva åpner med nevnte «She still…» og fortsetter på buldrende vis med gitartunge «Personality Order». Gitarist Richard Oakes får virkelig skinne på denne plata. «15 Again» er faktisk litt tidlig U2 og «The Boy On Stage» har elementer fra tidlig heavy rock. Den nydelige «Drive Myself Home» og bortimot like fine «What Am I Without You» er platas tiltrengte pusterom, for her er det nok energisk vilje og mot ute og går.

På «Black Ice» får vi et gjenhør med den karakteristiske vokalteknikken til Anderson, men likevel ikke på samme litt anstrengende måte som før. Introen på «Shadow Self» er som å høre tidlig 80-talls The Cure og sistelåten «Turn Off Your Brain And Yell» lander et sted midt mellom Cure, Depeche Mode og Manics.

«Autofiction» er kanskje ikke et viktig album fra Suede, men absolutt et bra et, muligens det beste vi har hørt fra den kanten på mange år. Direkte trivelig er det også at gutta sparker fra seg så godt fra seg som de gjør her.

Foto: Promo

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 201