To Costello-plater du ikke vil gå glipp av

0CB097A6-4A20-4408-A3EC-F89D5AA76D44Popklikk-Morten skriver om to Elvis Costello-plater du ikke vil gå glipp av.

«Get Happy» (1980)

Costellos varierte smak og allsidighet kan noen ganger føre til at albumene spriker i litt for mange retninger og mister fokus. «Armed Forces», som kom mellom «This Year’s Model» og «Get Happy» inneholder minst to av Elvis aller beste låter, men mangler kanskje litt av det musikalske fokuset som holder forgjengeren på plass.

«Get Happy» derimot er gjennomført «new wave»-soul – fra start til slutt. Uten nevneverdig bruk av blåsere eller korister går Elvis løs på en av sine favorittsjangre – den klassiske soulmusikken fra sekstitallet, og former den i sitt bilde – ikke mindre enn 20 låter blir det plass til, og igjen er det en plate helt fri for dødpunkter.

Et betegnende grep er hvordan han gjør om Sam & Daves ballade «I Can’t Stand Up for Falling Down» til en rask Motown-aktig stomper, ikke ulik mye av det Elvis hadde plukket opp av Northern Soul – en særengelsk betegnelse på obskure soulsingler spilt på dansehappenings i Nord-England fra tidlig sekstitall.

Nesten ingen av låtene er særlig lenger enn to minutter. Låter som «Temptation», «Hi Fidelity», «The Imposter» er oppvisninger i effektivitet, og til å avslutte ballet får vi en av Elvis’ aller fineste ballader, «Riot Act». Elvis har muligens aldri sunget bedre enn han gjør på «Get Happy» – men det er aldri et forsøk på å imitere de gamle soulheltene, mer en internalisering av sjangeren som krysset med new wave-energien ble til noe ganske unikt.

Trust (1981)

Ikke lenge etter at «Get Happy» var i boks dro Elvis Costello & the Attractions tilbake studio for å lage «Trust», som for å forsikre sine lyttere at han ikke hadde tenkt å stivne i soul-fascinasjonen.

Det var det også liten grunn til. Fra før hadde jo Costello sjokkert hardbarkede new wave-entusiaster med sin anerkjennelse av ABBA (hiten «Oliver’s Army» er sterkt ABBA-inspirert), og snaut ni måneder etter «Trust» gikk vår mann «all in» i Nashville-land med den friske countryplata «Almost Blue».

På mange måter oppsummerer «Trust» alt Elvis hadde vært innom til da, med litt påfyll i paletten: forrykende new wave-pop som «Clubland» og «From a Whisper to a Scream» (med Squeeze-vokalist Glenn Tilbrook på medvokal), soul, rockabilly («Luxembourg»), rendyrket country («Different Finger») og Tin Pan Alley-pop («Shot with his Own Gun»).

Det er vilt variert, og om noe, er det vel nettopp denne versatiliteten, evnen til å angripe alle mulige sjangre og komme trygt i land, som definerer Elvis som artist. Sånn sett er «Trust» albumet som kanskje mer enn noe annet byr på alle slags Elvis.

Bandet er i toppform, og spiller kontant og direkte. Ambisjonene som slår ut i full blomst året etter er åpenbare, men «Trust» er en ganske rendyrket Attractions-plate uten særlig mange innslag av andre instrumenter enn dem de spiller selv. Som et bonuspoeng holder «Trust» seg til The Beatles-malen: 14 låter, 41 minutter. Det er forbilledlig!


Publisert

i

av

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *