Tom S’ fire Ess: Lyden av haker som klasket i gulvet

Tom S
Tom S

Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Brandi Carlile, John Moreland, Good Time Charlie og Nick Cave i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

BC
BC

Cover Stories Brandi Carlile celebrates 10 Years of the Story – An album to benefit War Child (Legacy/ Sony)     

Det er mulig det startet med George Harrisons «Concert for Bangla Desh» i 1971, at artister gikk sammen for å bidra til en god sak? I perioder har slike konserter grepet oppmerksomheten til verden, «Band Aid»/ «Live Aid» på 1980-tallet og platene kalt «Sweet relief» på 90-tallet, der sangene til Victoria Williams og Vic Chesnutt ble gjort av mer kjente artister (Pearl Jam, R.E.M.) til inntekt for andre, mindre heldige artister/ musikere.

Det gjøres fortsatt slike innsatser fra artister verden over, men det har oppstått en viss medietretthet, kanskje kynisme, i forhold til slike prosjekter. Det kan også ha med den generelle utviklingen i musikkbransjen å gjøre. Salg av fysiske plater har truffet bunnen og mange artister er helt avhengig av sine konsertinntekter for faktisk å kunne holde på.

I et slikt perspektiv er denne plata oppsiktsvekkende. Den er initiert av den amerikanske sangeren/ låtskriveren Brandi Carlile, som fikk sitt gjennombrudd med sitt andre album, The Story, i 2007.

Brandi nyter stor respekt blant mange av sine kolleger, både som låtskriver, artist og aktivist. Derfor har hun lykkes i å få med seg et både oppsiktsvekkende og interessant utvalg artister til spille inn, «reimagine» som det heter, sitt ti år gamle album på nytt.

Til inntekt for den engelske hjelpeorganisasjonen «War Child», og dens amerikanske samarbeidspartner, «Looking out Fondation», der Carlile selv er involvert.

Med flykningesituasjonen i verden i stadig negativ utvikling, er «War Child» sin innsats av vesentlig betydning, organisasjonen har altså fokuset på å hjelpe de helt uskyldige i tragediene som utspiller seg.

Med (fyll inn) Donald Trump i Det Hvite Hus er det også grunn til å tenke at denne plata har en viss politisk betydning.

Det bør legges merke til at Barack Obama stiller seg bak Cover Stories og er avbildet sammen med Brandi Carlile i coveret, der han også skriver en introduksjon:

«With her beautiful songs and unforgettable voice, Brandi Carlile tells stories that encourage us to see ourselves in one another. As an artist, she is using her talent on behalf of the most vulnerable among us, children living in areas of conflict. Brandi reminds us that, together, we can build for our children a more just, peaceful world».

Cover Stories strekker opp et stort musikalsk lerret, en naturlig konsekvens av de, til dels, veldig forskjellige artistene som tar for seg Carliles sanger; Pearl Jam (dem igjen!) og Dolly Parton, Jim James (My Morning Jacket) og Adele. Men flest artister her tilhører den americana-verdenen som Brandi selv er en del av; The Avett Brothers, Old Crow Medicine Show, The Secret Sisters, Anderson East, Shovels & Rope, Margo Price og mannen som alltid stiller opp for å gjøre noe godt for andre, Kris Kristofferson.

Og sannelig, Kris er på alle måter i storform på sangen «Turpentine», stemmen hans har ikke vært bedre på lenge, dette er noe han setter virkelig pris på å gjøre.

Dolly Parton er storfan av Brandi og skal etter sigende ha vært den første til bidra, med en utsøkt tolkning av tittelkuttet. Nok en gang, det er lenge siden jeg har Dolly Parton så spot on, så inne i sangen. Hun erkjenner det selv og sier i coverteksten; «I love Brandi Carlile. I love her singing and her songs, especially «The Story». I was so honored and proud to be part of that song. It´s one of the highlights of my career.»

Old Crow Medicine Show er inne i en winning streak, rett fra overlegen tolkning av hele Bob Dylans Blonde on Blonde til karakteristisk versjon av «My song»

Margo Prices tolkning av «Downpour» fortjener å høres når Margo finner veien til Norge og  Piknik i Parken om en drøy måned. Enkelt og fresht produsert av helt Dave Cobb, som også har vært i studio med Dolly og Kris.

Og Pearl Jam? Rocker løs på «Again today», en ørefik før Adele lander det karakteristisk med «Hiding my heart».

Som alle slike plater, er Cover Stories en bumpy ride, men summen er vel verdt investeringen. Derfor denne oppfordringen, gjør noe du kanskje ikke har gjort på lenge, gå ut og kjøp en CD. Ikke bare får du en genuin musikkopplevelse, ikke en placebo-opplevelse slik strømming av musikk er, du hjelper en av verdens viktigste Saker.

Både plateselskapet, Sony, og artistene gir sine inntekter til «War Child». Vær like bra som dem.

Luv
Luv

John Moreland –  Big bad luv (4AD)

Watch this! Amerikanske John Morelands konsert i slutten av august er flyttet fra lille Mono til Rockefeller. Og i følge min PC er den konserten også utsolgt!

Kan det finnes rettferdighet i musikkbransjen? Kan noe som faktisk er bra, jævlig bra, trumfe gnålet og middelmådigheten? Kan man ta helg og tenke at at ikke alt er gått til Trump?

Vel. John Morelands tredje, ordentlige plate er her, og dæven, den er bedre enn den forrige, High on Tulsa Heat. Rett og slett fordi Moreland benytter seg av det gamle, velprøvde «bedre-sanger-trikset». Dessuten synger han bare mer og mer overbevisende. Som en ung John Hiatt.

Da jeg snublet over John Moreland i 2013, og bestilte plata hans, da In the Throes, fra hjemmesiden hans, gikk det opp for meg at John selv hadde pakket plata og vært på postkontoret. Da jeg sendte en melding og spurte om plata kom tilbake i nettbutikken hans (Den var lenge utsolgt, rett etter at jeg mottok mitt eksemplar), fikk jeg en hyggelig melding som beklaget at svaret hadde tatt litt tid. Men han hadde planer om å presse et nytt opplag av In the Throes. På et eller annet tidspunkt.

Tipper at den utfordringen er ordnet nå. For Moreland er rett og slett i ferd med å få et gjennombrudd. Her i Norge startet det da han varmet opp for Jason Isbell på et stappfullt Sentrum Scene i fjor. Da røslige Moreland kom ut på scenen og satte seg med gitaren visste de færreste hva de hadde i vente. Et minutt ut i den første sangen kunne man høre lyden av haker som klasket i gulvet.

Nå har Moreland-fansen elleve nye sanger å digge, forbilledlig distinkte melodier og tekster som det er verdt å få med seg (trykket i CD-coveret, yes).

Arrangert og produsert uten nykker, i et evig country-folk-lydlandskap. Musikk for de lange kjøreturene, reelle eller imaginære. Moreland er her, og det blir ingen lett oppgave å fjerne ham igjen.

GTC
GTC

Good Time Charlie- Ready to Rumble (Good Time Charlie Records)

Det er bare å slå fast. Good Time Charlie kommer aldri til å få trøbbel med forbrukerombudsmannen. For blir du ikke ikke i bedre humør av å høre musikken på flunkende nye Ready to Rumble så er det noe annet enn blues som plager deg.

Good Time Charlie har snart holdt det gående i tretti år, de singeldebuterte i 1988 med en tolkning av Bergens andre nasjonalsang, «Davy Crockett», i sin tid gjort av Bæægenser par exellence, Arne Bendiksen. Da telte Good Time Charlie sanger/ munnspiller Arle Hjelmeland og trommeslager Bård Ose. Sistnevte ble som kjent tatt av radiobølgene og i dag er det bare Hjelmeland som har stått gjennom bandets alle epoker, inkludert utgivelsen av den norske bluesklassikeren Comin´ down with the Blues fra 1995.

På merkverdig vis har Hjelmeland og hans alltid overlegne medmusikere lykkes med å finne nye innfallsvinkler, ny spirit i denne tradisjonsmusikken. Det senere årene har det handlet mye om det som kan kalles garasjesoul (ved siden av et par barneplater).

Ready to Rumble er også en god dose lurvete soul, fremført som om sekstitallet skulle ha bestemt seg for å bli. Men det forbløffende er at alle sangene er nye, og originale, skrevet av Hjelmeland sammen med gitarist Steinar Karlsen og bassist Morten Skage. Det låter fett som faen og det gynger som en hengebru i stor storm.

Egentlig er det bare en ting å tillegge; Når kommer Good Time Charlie til Halden?

NC
NC

Nick Cave and the Bad Seeds- Lovely Creatures: The Best of Nick Cave and the Bad Seeds (1984-2014) (Limited Super DeLuxe version/ BMG)

Den er tung som bly. Det er som seg hør og bør. En Super Deluxe Edition av den nye Nick Cave-antologien som det ikke hadde gjort vondt å få på foten, ville ha vært å betrakte som et falsum, et blatant forsøk på musikalsk svindel.

Boksen inneholder tre CDer med 45 innspillinger fra 33 (og 1/3?) år med rocking i rockens tøffeste skyttergraver. Samt en to timers DVD med 39 forskjellige klipp; live kutt, TV-opptredener og intervjuer. En bunnløs skattekiste for folk som vil dypdykke i historikken til det som er verdens beste rockband (Stones? Glem det.). Den 256 sider tjukke boka, som også inneholder utvalgte replikaer av diverse Bad Seeds-artifacts, har ti essays og en tsunami av bilder.

Sangene; bl.a. «From Her to Eternity», «In the Ghetto», «The Mercy Seat», «Deanna», «The Weeping Song», «Where the wild Roses grow», «God is in the House», «People ain´t no good», «Breathless» og «Jubilee Street» for å nevne noen høydepunkter blant … alle høydepunktene, er organisert på de tre CDene etter årene 1984-1993, 1994-2003 og 2004-2013.

For meg inntreffer den aller høyeste toppen på den tredje CDen.

«Nature Boy» får det til å kile i magen hver gang jeg hører den, aller helst blodhøyt, en perfekt fusjon av rock og pop. En sang som fortsatt er med i det lille heatet; det som til syvende og sist skal ende opp med «Tidenes beste låt.»

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1658