Topp 10 låter: Elton John

Popklikk-redaksjonens nye føljetong/serie «Topp 10 låter» er selvfølgelig å be om juling og litt til. Men, som de musikkelskere vi er begir vi oss med stor glede og iver ut på glattisen. Hvor ofte føljetongen dukker opp, vil tiden vise, men vi har allerede mange artister og band på blokka.

Når Popklikk-Øyvind har valgt å plukke ut og å rangere det han mener er Elton John sine 10 beste låter, kaster han seg ut på så dypt vann at han allerede er forberedt på mange motforestillinger og desperate skrik. Men, sånn er det å jobbe i landets beste musikkredaksjon, der uenighet, diskusjon og engasjement i musikkens tjeneste er første bud.

Her er Øyvinds 10 utvalgte Elton-låter:

1. Your Song (Elton John 1970)

Elton John var verdens største artist den første halvdelen av 70-tallet, og da var det ikke så rart at jeg som 1964-årgang syntes han var den beste den gangen. Jeg tipper dette var den første Elton-sangen jeg hørte, og den står seg like bra nå som da. En perfekt symbiose mellom Eltons melodi og hans faste våpendrager Bernie Taupins tekster. Står igjen for meg som alle pianoballaders mor.

2. Skyline Pigeon (Empty Sky 1969)

Jeg bestilte dette debutalbumet på postordre fra England som tiåring, og husker at jeg ble skikkelig skuffet. Jeg hadde da allerede rukket å høre alle hans andre tidlige album som jeg syntes var skikkelig bra. Empty Sky er derimot en sur gymsokk. Med ett stort unntak: den fantastiske Skyline Pigeon drevet frem av en cembalo (som jeg aldri hadde hørt før den gangen). Kanskje hans aller beste melodi og der hvor han synger renest og best. Står igjen for meg som alle cembaloballaders mor.

3. Funeral For a Friend/Love Lies Bleeding (Goodbye Yellow Brick Road 1973)

Åpningen av dette majestetiske dobbeltalbumet tikker inn på drøyt 11 minutter og er egentlig veldig utypisk Elton. En proggete rockeopera med så mange faser at man mister tellinga. For en ung gutt satte denne i gang en lettere morbid interesse. Å ha en liste over sanger til egen begravelse tilgjengelig til enhver tid. Denne toppet lenge, men er i moderne tid blitt forbigått av Song To The Siren av This Mortal Coil. Og som man sier: Blir ikke disse spilt i min begravelse kommer ikke jeg.

4. Goodbye Yellow Brick Road (Goodbye Yellow Brick Road 1973)

Det eviggrønne tittelsporet som domineres av pianospillet og falsettsangen. Som niåring kunne jeg hele teksten på rams, men forsto selvsagt ikke et kvidder av betydningen. Det gjør jeg for så vidt ikke i dag heller, men har lest meg til at temaet er hentet fra Wizard of Oz. Egentlig var barndommens tilnærming til tekster å foretrekke. De var for meg bare ord som spilte en likeverdig rolle med instrumentene. 

5. Tiny Dancer (Madman Across the Water 1971)

Nok en fabelaktig ballade, som først nådde stor popularitet etter å ha vært et sentralt lydspor i Cameron Crowes rockefilm Almost Famous fra år 2000. Sangen er også sentral i den biografiske filmen Rocketman fra 2019. Jeg synes begge disse filmene er godt severdige.

6. Daniel (Don’t Shoot Me I’m Only the Piano Player 1973)

En av hans største hits. Den låter like soft og lekkert nå som da med et Rhodes piano som bærende instrument. Med tre eldre brødre i søskenflokken appellerte teksten til meg på enkleste vis, selv om jeg i ettertid har skjønt at den skal ha handlet om en Vietnam-veteran. 

7. Border Song (Elton John 1970)

Elton goes gospel! Førstesingelen fra albumet som ble gitt ut samme uke som Beatles skilte lag, og det tok ikke lang tid før Elton hadde overtatt deres rolle som verdens største. Denne ble covret av Aretha Frankling på hennes klassiske Young, Gifted and Black et par år senere, men jeg må si jeg foretrekker originalen alle dager. Albumet har ytterligere et nesten like bra gospelspor i Take Me To The Pilot.

8. Rocket Man (Honky Chateau 1972)

Pianoballade nummer veldigmange. Her er vel konseptet hans på det mest finslepne: nydelig piano, avdempet komp, krystallklar vokal og svevende koring. Høydepunktet for meg er elgitaren som trer inn på ytterst få og velvalgte steder – og høres ut som en slags romrakett der lyden stiger til værs (og et par ganger ned igjen).

9. Crocodile Rock (Don’t Shoot Me I’m Only the Piano Player 1973)

Hans første nummer-1 hit er samtidig en av den «enkleste» sangene i katalogen. En up-tempo rocker som slo særdeles godt an i det gryende glamgryta. Miksen av Farfisa og falsett gir sangen et tøysete og ungdommelig uttrykk som jeg selvfølgelig elsket som 9-åring, men dette er nok den avsangene på Topp 10 som har holdt seg dårligst i min Elton-bok.

10. Don’t Let the Sun Go Down on Me (Caribou 1974)

Her begynner det å gå på stumpene løs. Det elegante og sublime blir i stor grad erstattet med det svulstige og overlessete. Med halve Beach Boys i koret sparer ikke Elton på effektene. For meg var det på tide å skille lag med ham her. Etter 1975 har ikke Elton John vært en spennende eller relevant artist for meg. Hadde han spurt meg burde han lagt brillene i etuiet allerede da. Men det gjorde han ikke, og han har holdt på i snart 50 år til. Men i år gir han seg (kanskje).

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639