Tre klassikere på en lørdag (4)

I del tre av spalten «Tre klassikere på en lørdag» kan du lese tre kortanmeldelser av plater Popklikk-redaksjonen har hørt veldig mye på i løpet av noen ganske lange liv. Tre klassikere som har tålt tidens tann, og vel så det! Ikke gå glipp av spilleliste nederst i saken, som fylles på med musikalske gullkorn fra platene vi skriver om.

Joe Henry: «Short Man’s Room» (album, 1992)

Joe Henry har fått mye skryt for platene han har gitt ut fra midten av 90-tallet. Noe som selvfølgelig er mer enn fortjent; det er vanskelig å ikke la seg imponere av en fyr som har skrudd sammen album som «Trampoline», «Fuse» og «Scare». Når det er sagt; en av Henrys beste plater så dagens lys allerede i 1992. Jeg snakker selvfølgelig om «Short Man’s Room», albumet der Henry fikk besøk i studio av det mange på den tiden beskrev som bandet over alle band: The Jayhawks. 

På «Short Mans Room» lager Joe Henry og hans kumpaner forbilledlig countryrockfolk et stykke unna musikken Henry lager i dag. Men som alltid med den kule fyren med det kjekke utseende: låtene holder et himmelhøyt nivå. Det faktum at Mark Olson og Gary Louris bidrar med mandolin, gitar og vokalharmonier forringer neppe sjansene når «Short Mans Room skal veies og måles på dommens dag. 

Jason Falkner: «Can You Still Feel» (album, 1999)

Om klokkene ikke akkurat ringer for deg når navnet Jason Falkner kommer deg i møte, er det både forståelig og litt trist. Forståelig fordi Jason ikke akkurat er allemannseie, trist fordi han, godt hjulpet av produsent Nigel Godrich, lagde et av 1990-tallets fineste popalbum. Jason, som før han gikk solo spilte i herlige orkestre som Three O’Clock og Jellyfish.

For på «Can You Still Feel?» brenner Jason for kunsten. Han knuser all motstand og knekker opptil flere koder. Han svulmer, han bedrar og han overvinner. At verden ikke evnet å ta i mot ham, da han vandret ned fra fjellet med et funklende nytt album i det herrens år 1999, var ingen bombe. For som mange kritikerroste artister før ham, valgte folket heller å danse i takt med Madonna og hva de nå heter alle sammen. Musikken som strømmer mot deg fra «Can You Still Feel? » kan best beskrives som powerpop, eller kanskje bedre; en poppete utgave av Matthew Sweet med en touch av Aerosmith, Wings og XTC.

Velvet Crush: «In The Prescence Of Greatness» (album, 2001)

Velvet Crush er et uhyre undervurdert band. Og tittelen er slett ikke så langt unna sannheten. For Velvet Crush spiller powerpop få andre gjør dem etter. Eller som det står i coveret: «File under maximum powerpop». Ved første ørekast høres «In The Prescence Of Greatness» ut som om Matthew Sweet har meldt seg inn i Cheap Trick. Noe som kanskje ikke er så rart i og med at mister Sweet både er med på og har hjulpet til med å produsere skiva. 

«Window To The World», «White Soul» og «Ash & Earth» er tre av mange små mesterverk på skiva. Alle med et snev av musikkvett heier selvfølgelig på Matthew Sweet. Men Rick Menck i Velvet Crush er ikke så verst han heller. Han har tross alt spilt sammen med Popklikk-favoritten Pernice Brothers.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1623