Popklikk kliner til og anmelder tre ferske plater vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av uka. Spillelister med smakebiter nederst i saken.
Metromony: «Small World» (album, 2022)
På sitt sjuende album, «Small World», leverer britiske Metromony elegant og svært iørefallende popmusikk. Med multi-instrumentalist Joseph Mount som spydspiss, har bandet laget et av sine deiligste album så langt i karrieren. Et album med mange likhetstrekk til artister som Phoenix, 10cc, Jarvis Cocker, Hot Chip og en slags lettvariant av The Cure. Låtene byr, alle som en, på lite motstand – de sitter klistra i øret før man aner det. Noe den myke, luftige og svært tiltalende produksjonen skal ha mye av æren for. Omgitt av synth, tangenter og kassegitarer, svever låtene avgårde i et musikalsk landskap der softpop og technopop omfavner hverandre. Alle platas ni låter holder høy klasse, men «Things will be fine», «It’s good to be back», «Love Factory» og «Hold Me Tonight (med Porridge Radio) er muligens strået vassere en resten av bønsjen.
Holm: «Why Won’t You Dance» (album, 2022)
I 2016 debuterte det danske bandet Yung med albumet «A Youthful Dream», og det samme året solodebuterte bandets frontfigur Mikkel Holm Silkjær med Ep’en «Holm». Og nå er Holm her med sin første longplayer, herlige og energiske «Why Won’t You Dance». Holm synger med en selvsikker autoritet det er få forunt å være i besittelse av, en autoritet som dytter låtene framover på imponerende vis. Holm beveger seg i et musikalsk univers med røttene godt plantet i 80-tallet, en tid da band som The Cure, Echo and The Bunnymen, The Smiths og The Go-Betweens traff de av oss som ikke satt klistret foran skjermen og så på MTV. Referansene til sistnevnte, og da særlig en av bandets to frontfigurer, Robert Forster, er definitivt tilstede, bevisst eller ubevisst, noe som alltid er et kvalitetstegn. «Why Won’t You Dance» er et funn av ei plate, proppet fullt av knallsterke «pop»-låter, der enkelte trenger et par ekstra runder før brikkene faller på plass.
Miles: «Riding With The Waves»
Om du liker musikk som fort ramler inn i musikalske båser som softpop eller yachtrock, er musikken som ruller mot deg fra «Riding With The Ways» definitivt noe for deg. For britiske Adam Amer aka Miles lager klassisk vestkyst-musikk i det samme farvannet som Eagles, Michael McDonald, Robbie Dupree, The Babys og Boz Scaggs, for å nevne noen. Vi snakker solfylt, lettbent og svært melodiøs musikk pakket inn i et lydbildet fylt med sofistikerte blåsere, sandblåste harmonier, lekende Hammondorgel og slicke gitarer. Låtene på plata er så veltrimmede og melodiøse at det er umulig ikke å trekke på smilebåndet og drømme seg tilbake til en tid da palmene suste i kapp med pina coladaene. Mye av æren for at plata har blitt en sjarmbombe av de sjeldne må tilskrives The Hooligan Horns formidable innsats. Da gjenstår det bare å sette seg i bilen, rulle ned vinduene, skru på musikken og rulle ned til stranda.
