Usigelig vakkert fra Sufjan

Plateanmeldelse: Sufjan Stevens – «Javelin» (album, 2023)

Hold dere fast folkens, for akkurat idet vi alle trodde at Sufjan Stevens hadde gravd seg ned i de meditative elektronikaprosjektene sine, «Aporia» (2020), «The Ascension» (2020) og «Convocations» (2021), gjør han et formidabelt comeback som singer songwriter med «Javelin». 

Her må jeg skynde meg å føye til at «The Ascension» hadde et par fantastiske poplåter, som «Sugar» og tittellåten, og at hele skiva var utrolig gjennomført og vakker. 

Samarbeidet med Angelo De Augustine, «A Beginner’s Mind» (2021) viste at Sufjan fortsatt hadde noe å fare med innen den tradisjonelle formen, mens piano-instrumental-EP’en «Reflections» fra i mai i år vel var noe de fleste av oss hoppet bukk over. Stevens har forresten samarbeidet med pianist Timo Andres på «Decalogue» i 2019, uten at det er verdt å gå inn på.

Sufjan Stevens er, på sitt beste, en unik låtskriver, en komponist i ordets rette forstand, en mann kapabel til å lage noe av det vakreste av musikk på denne siden av Lennon/McCartney. Det er også spor av verdensmusikk i dette prosjektet, toner som får meg til å tenke på en annen komponist, Paul Simon, som heller ikke var fremmed for vakre harmonier.

På «Javelin» benytter Stevens et av de sterkeste kortene fra første låt, nemlig den formidable koringen som gjøres av Hannah Cohen og Mega Lui. Disse damene korer også på flere av sporene på plata, tidvis sammen med Nedelle Torrisi og Adrienne Maree Brown, og det hele låter som en drøm. Sufjans lyriske styrke og musikalitet har inspirert et utall musikere siden han platedebuterte i 2000.

Something just isn’t right / I cut from the inside /I’m frightened of the end /I’m drowning in my self-defense /Now punish me / Think of me as what you will / I grow like a cancer /I’m pressed out in thе rain /Deliver me from thе poisoned pain /Goodbye evergreen, goodbye evergreen / Goodbye evergreen /You know I love you («You Know I Love You»)

Sufjan har funnet frem til en opptaksteknikk som virkelig komplimenterer hans akustiske uttrykk og luftige stemme, og kombinerer det inntil perfeksjon med en mye større produksjon når det kreves. Resultatet blir ekstremt dynamisk, fengende og vellydende. Bare hør når refrenget setter inn på «Goodbye Evergreen». Mer dramatisk er det ikke blitt gjort siden Pink Floyds glansdager.

På den utrolig fine «Everything That Rises», møtes Peter Gabriels «Biko» og Limahls «Never Ending Story» og sammen blir det en større helhet, mens arrangementet på «So You Are Tired» er en demonstrasjon av skjønnhet, så uovertruffen at man blir både rørt og fylt av glede på en gang.

Beste spor: «Goodbye Evergreen», «Will Anybody Ever Love Me», «Everything That Rises», «So You Are Tired» og «Javelin (To Have And To Hold)».

Javelin er som kjent en gren innen friidrett som vi kaller spyd, og skal vi først bruke dét bildet er dette bortimot olympisk rekord av Sufjan Stevens. Et av årets mest velgjørende og beste album.

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 198