I en scene i Karl Ove Knausgårds «Min kamp», jeg tror det er andre bind, har forfatteren og forlegger og forfatterkollega Geir Gulliksen vært på fylla i Stockholm. Gulliksen, som er på besøk hos Knausgård, uttrykker en blanding av frustrasjon over sin egen begrensning og et behov for å løfte den usikre og bakfulle forfatteren, og uttrykker noe sånt som: «Du kan jo lage poesi av en tur på dass!». 

Kall det dikterisk frihet om jeg husker scenen feil. Jeg kom på denne passasjen mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle innlede dette intervjuet med en av låtskriverne jeg beundrer mest, Robert Forster, fra udødelige The Go-Betweens, nå aktuell med det glitrende nye albumet «Strawberries» (les Popklikks anmeldelse av plata her:  https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/i-en-helt-egen-klasse-4/

Samtalen med Forster foregår, typisk for samtiden, på Zoom, en av disse videosamtale-appene som trengte seg inn i tilværelsen vår under pandemien. Dermed kan Forster, som sitter i Brisbane på Australias vestkyst på kvelden lokal tid, også observere at jeg ikke sitter i et sterilt kontor eller lignende. Han lurer på hvor i all verden jeg er. 

Jeg forklarer at jeg er på en hytte i nærheten av Bergen for å ordne noe. Han titter rett inn en for ham uvanlig bakgrunn: et typisk norsk og ganske vanlig hytteinteriør i furu fra 1970-tallet. Jeg er helt sikker på at han kunne skrevet en låt om dette, slik han kan spinne forunderlige tekster med utgangspunkt i grisk jordbærspising eller frokost på toget. Det kommer vi tilbake til. 

Som sikkert mange har fått med seg, har det vært tøffe tider privat for Forster og familien. Det forrige albumet, «The Candle and the Flame», ble til i en periode preget av at hans kone og mangeårige musikalske partner Karin Bäumler, gikk gjennom en tøff kreftbehandling (les Popklikks anmeldelse av plata her: https://www.popklikk.no/musikk/59614/)

Forster samlet familien i et givende prosjekt de kunne samles om, forteller han:
 

– Selv om det var en veldig merkelig tid å lage et album på, ga det oss faktisk noe å gjøre ved siden av det hele, noe friskt og nytt på siden. Og så, i årene mellom det albumet og «Strawberries», har det vært en periode med ro og restitusjon – bading, gåturer og veldig mye hjemmeliv. Det har vært veldig fint, bra for Karin og bra for meg også. Det har vært en relativt rolig tid.

Inntrykket er at det har gått bra, men enhver som har levd i nærheten av kreft vet at det gir en annen bevissthet om at ingenting kan tas for gitt, og takknemlighet for en vanlig hverdag. Det er en slik stemning som trenger gjennom på den vuggende jazzete tittellåta «Strawberries». Og i kulminasjonen av tøffe livserfaringer: kreativ nerve og kraft.  

Det leder oss til Sverige. Forsters svenske band har blitt et fullblods backingband med brodd og sjel til å fargelegge de riktige palettene rundt Forsters melodier og litterære tekster. Bandet har ikke blitt til ved en tilfeldighet, forteller Robert F:   

– Jeg møtte Peter Morén, fra bandet Peter, Bjorn and John på en rockfestival i 2016 i Australia. Vi kom i snakk, jeg var fan av hans band og han av mitt band og soloplatene. Et par uker senere sendte han meg en mail. Han foreslo å sette sammen et band og spurte om jeg hadde lyst til å ta en tur til Skandinavia for noen spillejobber. Ett år senere var jeg i Europa i en annen sammenheng, og så øvde vi ti dagers tid og spilte fem konserter.

– Og det ble bandet?

– Ja, det i hovedsak bandet som spiller på «Strawberries». Nå har vi kjent hverandre i over sju år, og det er en nydelig kjemi mellom oss. Vi spiller vakkert sammen og har lenge hatt lyst til å gjøre noe sånt som dette. Og så var tiden inne. 

– Så vidt jeg forstår er tekstene på den nye plata mindre personlige, sett bort fra tittelsporet. Det er mange ulike perspektiver og karakterer. Var det en bevisst retning i denne samlingen låter eller bare en kreativ utblåsning?

– Det var en bra tid, rett og slett. Jeg skrev virkelig godt. To av sangene, «Foolish I Know» og «Such a Shame», hadde jeg klare da vi lagde det forrige albumet,  «The Candle and the Flame», men de passet ikke stemningsmessig inn der. Jeg hadde uansett nok låter da til å la dem ligge. Så jeg hadde to låter klare, og så skrev jeg ingenting på halvannet år. De siste seks låtene på albumet skrev jeg i løpet av omtrent to år. Det er raskt for meg. Jeg skriver vanligvis en eller to låter i året.

Og dermed var det tid for å ringe Sverige:

– De åtte låtene virket som et album. Så jeg spurte svenskene om de hadde tid i fjor høst. Det hadde de, så jeg tok turen til Stockholm for å lage plata.

Det samme bandet starter en turné i Stockholm 25. september, forteller Forster. Om de kommer innom Norge? Dessverre, vi må til Stockholm eller København for å få sett Robert og hans svenske band i høst.

– Jeg vil gjerne spille i Oslo. Forhåpentligvis får vi til noe i Norge neste år, det hadde vært strålende.

Så kommer vi inn på det nye albumet. Jeg kommer ikke unna å nevne Dylan, og hvordan gitararbeidet på «Tell It Back To Me» minner meg «I Want You», mens det sentrale sporet, novelleaktige «Breakfast on the Train», kan minne om «Tangled Up in Blue», men med humor i stedet for sjelerens…

– Det er en fantastisk sang. Jeg synes det er en av dine beste låter noensinne – noe som sier mye. Hvor kom ideen til den historien fra?

– Tusen takk! Den kommer fra virkeligheten. Det er ikke noe jeg kunne funnet på. Når jeg turnerer i Europa alene, reiser jeg med tog. Jeg elsker å reise fra konsert til konsert med tog. Jeg skrev melodien i Brisbane i februar 2023. En måned senere var jeg på turné i Storbritannia, og jeg satt på toget fra London til Glasgow (første show) og så videre til Edinburgh (andre show).

– Ideen kom da jeg satt i spisevogna tidlig på morgenen – og tenkte: hvorfor har du frokost på toget? Hvorfor spiste du ikke hjemme? Eller på stasjonen? Hvorfor måtte du vente til du var på toget? Og så begynte jeg å skrive teksten mens jeg var på toget. Det var utgangspunktet.

– Jeg synes det ofte skjer mye i tekstene dine også. Har alltid vært imponert over dem. De er ofte ganske visuelle – nesten filmatiske. Har du noen spesiell metode du anvender når du skriver?

– Det er ganske nært meg. Jeg skriver alltid melodien først. Melodien forteller meg hva slags sang det kan bli. Hvis den er rask med mange skift, kan jeg ikke fortelle en historie. Men hvis den er rolig med mye rom, som «Breakfast on the Train», så vet jeg at jeg trenger noe som strekker seg over fem-seks vers.

– Mange sanger kommer fra nære ting. Ta «Strawberries» for eksempel – jeg sto på kjøkkenet etter å ha spist alle jordbærene og tenkte: «Jeg har spist opp alle jordbærene igjen». Og dermed kom linja: Someone ate all the strawberries / Someone could have been me. Og det passet til melodien.

– Hvis jeg hadde satt meg ned med penn og papir, ville jeg aldri kommet opp med det – det var noe som faktisk skjedde, rett foran meg. Jeg skriver også alltid ned sangtitler i en bok, og går gjennom den og ser om noe passer med melodien jeg har.

– Strawberries minner meg om Velvet Underground-låt der en Mo Tucker synger …

– I’m Sticking with You?

– Ja, kanskje det. Den har samme jazzete følelse?

– Takk – jeg kjenner sangen godt. Velvet Underground er et band jeg beundrer veldig.

 – Apropos tekst. Jeg hører du har en roman på gang. Hva kan du fortelle om den?

– Jeg kan nok ikke røpe for mye. Jeg har jobbet med den siden 2017. Det ser ut til at den kommer ut neste år. Den er på ca. 60 000 ord – ganske tynn. Handlingen er lagt til 1991 og foregår i musikkmiljøet. Det er alt jeg kan si. Det er en historie med en tydelig handling – det er ikke en saktegående, kontemplativ bok. Ting skjer hele tiden! 

– 1991. Interessant år musikalsk!

– Veldig! Det er en historie, dette, med et sterkt plot, håper jeg. Det skjer ting i ett sett.

– Jeg leste et sted at du har utviklet gitarspillet ditt. Jeg var litt nysgjerrig på det nye albumet. Gitaren – er det deg, eller er det de andre musikerne, solospillet? Det er fantastisk bra, nemlig…

– Å, nei, jeg spiller ingen av soloene, nei. Jeg tror jeg bare har blitt bedre når jeg spiller for å skrive sanger, og når jeg spiller akustisk. Folk som kjenner meg sier også at jeg har blitt bedre. Jeg vet ikke hvorfor. Det har bare skjedd noe de siste par årene, som et slags gjennombrudd, og jeg kan egentlig ikke forstå hvordan det skjedde. Jeg ble bare mer selvsikker. Jeg tror jeg har blitt litt mer avslappet på scenen, og jeg tror jeg skriver sanger på en mer klassisk, melodisk måte.

Forster forteller at han hadde trodd sånt var kjørt for en mann godt opp i sekstiårene:

– Jeg trodde at på et eller annet tidspunkt ville alt jeg kunne gjøre på gitar være gjort innen jeg var 45 eller 50, at ingenting nytt ville skje.

– Men det gjorde det?

– Det har det gjort, ja, uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor.

– Skriver du alle sangene dine på gitar? Hender det at du skriver på piano? Du har jo noen pianosanger, men skriver du på piano?

– Nei, egentlig ikke. Jeg kan spille grunnleggende piano, og noen ganger jobber jeg med sangene på piano, og det kan være fint å høre dem på et annet instrument, og så begynner du å lete etter toner, og plutselig får du en idé. Jeg har hatt noen ideer som har hjulpet med sangene, men jeg har nok bare skrevet én eller to sanger helt og holdent på piano.

Vi må litt tilbake i tid. På veien til hytta hørte jeg på albumet «The Evangelist» fra 2008. Der finner vi to av Forsters mest emosjonelle låter, «Demon Days» og «From Ghost Town», begge preget av bortgangen til Grant Mc Lennan, Forsters mangeårige partner i The Go-Betweens. 

I 2005 spilte de på John Dee i Oslo. Den gangen besto bandet av medlemmer fra Sleater-Kinney, foruten Robert og Grant. Forster forteller om en helt annen dynamikk mellom to konkurrerende låtskrivere enn man kanskje forestiller seg:

– Det var en bra ting at ingen av oss ønsket å dominere. Ofte er én i et partnerskap tøffere, mer alfa – den andre mykere – men vi var begge mer jevne. Verken Grant eller jeg ønsket å være han tøffe fyren. Vi ville ikke at samarbeidet skulle bryte sammen, som med Lou Reed og John Cale. Lou var jo den harde typen, mens John trolig var lettere å samarbeide med. Vi hadde et veldig harmonisk samarbeid, og snakket mye om annet enn musikk. Det var litt konkurranse, men ikke mye. Vi kranglet ikke.

– Men dere må ha hatt et overskudd av låter? Hvordan bestemte dere hva som kom med?

– Vi bestemte allerede i 1982 at vi alltid skulle ha like mange sanger hver på hvert album. Det er en av de beste beslutningene vi tok. Det gjorde at selv om én av oss hadde en svak periode, fikk vi fortsatt plass – og det hjalp ofte til neste gang.

– Hvordan var det å være band i Brisbane sent på 1970-tallet, da dere startet?

– Det var hardt. Det var et konservativt, kristent styre. Men det var en veldig energisk punk/postpunk-scene i disse årene fra 1977 og framover, som mange steder i verden. Alle støttet hverandre, men det var så reaksjonært at mange kreative folk flyttet fra byen. 

– Finnes det en egen australsk holdning til rock, synes du? Det er så mange bra artister og band, og jeg har alltid tenkt at dere skiller dere litt ut?

– Ja, det vil jeg si. Vi har amerikansk og britisk påvirkning, men vi er langt unna. Så vi blander alt og bygger noe eget. Avstanden fra steder som London, Paris, Oslo, San Francisco – den gir oss plass til å skape noe nytt. Jeg tror det var det som skjedde.

– Hvordan var det å komme til Europa som australsk band?

– Musikalsk var det spennende. Økonomisk var det tøft. London var skittent og vanskelig. Vi hadde ingen penger, men vi var ambisiøse. Vi ville lage mange album og bli et stort band – og det kunne vi ikke gjøre fra Australia. Så vi måtte flytte på oss. Vi bodde i London kun på grunn av musikken. Og vi ville spille i Europa – i Australia er det bare et begrenset antall byer å spille i. Så vi måtte dit, men det var hardt.

– Ble dere kjent med andre band? Følte dere tilhørighet i miljøet?

– Ja, etter et par år. Vi kjente noen av bandene på Creation, som Microdisney, som kom fra Cork i Irland, Aztec Camera fra Glasgow, som begge ble utgitt på Rough Trade. Vi kjente australske Birthday Party og  The Triffids, og Orange Juice (via Postcard Records).

– For meg er de tre albumene fra og med «Liberty Belle and the Black Diamond Express» noe av det beste fra 1980-tallet, og det har tålt tidens tann ekstremt godt. Og så kom dere med enda en ny sterk trilogi på 2000-tallet, før Grants tragiske bortgang . Har du selv en favoritt blant Go-Betweens-albumene?

– Jeg liker vårt andre album, «Before Hollywood». Jeg liker «Friends of Rachel Worth», fra 2000 i Portland, og «Liberty Belle and the Black Diamond Express», spilt inn i London i 1985. De tre er mine favoritter. Men jeg er fornøyd med hele katalogen. Den har holdt seg godt, synes jeg, og så veksler det litt hva som er favorittene. Jeg er stolt av det vi gjorde,

– Er det noe du hører på fra samtiden som du vil trekke fram?

– Cameron Winter, singer-songwriter fra  New York, har et album som heter «Heavy Metal», det er knallbra.

– Hvis du skal plukke med deg fem plater på en øde øy. Hva ville du tatt med?

– Oi, mener du album eller singler?

– Album. Jeg vet det er vanskelig…

Men svaret kommer likevel ganske raskt… .

– Guy Clarks «Old No. 1»… Det første albumet til Vampire Weekend. Det andre albumet til Tindersticks. «Parade» av Prince. Det er en favoritt. Og sannsynligvis «Fear of Music» av Talking Heads. Der har du det femte.

Så spør Robert litt mer om hytta. Hvor ligger den? Er det mange hytter der? Ligger den for seg selv? Er det langt fra Bergen? Langt fra butikker? Så minnes Robert Forster gode opphold i Bergen tidligere. Selv om det er vått og kaldt. Vår helt fra Brisbane vil til Bergen, det virker ganske tydelig.  Kanskje i 2026. Det er lov å håpe.

Popklikk hadde gleden av å se Robert Forster live i en hage i Oslo i 2023. Les anmeldelsen av hagekonserten her: https://www.popklikk.no/musikk/en-hagefest-helt-utenom-det-vanlige/

Foto: Stephen Booth (promo)