Her fra en scene i filmen Paris, Taxas (1984, Wim Wenders) Hentet fra YouTube

Harry Deant Stanton, her fra en scene i filmen Paris, Taxas (1984, Wim Wenders, hentet fra YouTube)

Hvilken åpningsscene sitter som limt flere tiår etter den ble vist første gang? Har du sett «Touch of Evil», regissert av Orson Welles i 1958, er det sannsynlig at du husker den ganske godt. Den starter med en tidsinnstilt bombe og slutter med sprengningen av et par i en bil, alt i en tagning.

«Trainspotting» av Danny Boyle (1996) glemmer du heller ikke så lett, med Ewan McGregor i fullt firsprang, akkompagnert av Iggy Pops «Lust for Life»

Men det er Wim Wenders «Paris, Texas» (1984) som står som en påle i filmhistorien. Den slitne hovedpersonen vandrer gjennom et røft landskap til tonene av Ry Cooders slidegitar. Han er relativt tørst, og livet hans virker ørkesløst og uten mening. Dette er ett av høydepunktene i 80-tallets mange suverene, amerikanske langfilmer,.

Det er Harry Dean Stanton, og ingen andre, som gjør denne åpningen udødelig.

Nå er han vandret videre. Først forsvant manusforfatter Sam Shepard i juli. Nå er Harry Dean Stantons karriere avsluttet for godt, etter å spilt i nærmere 120 filmer. Kun to ganger har han hatt hovedrollen, siste gang i en alder av 91 år!

Men det er palmevinneren Paris, Texas han virkelig vil bli husket for.

Stanton var dritt lei av sine mange meningsløse biroller og uttrykte sin frustrasjon til manusforfatter Sam Shepard. Shepard er mest anerkjent som dramatiker fra teaterscenen, men har også skrevet et 20 talls filmmanus og hatt roller i mange filmer. Han samarbeidet blant annet med Bob Dylan om den surrealistiske filmen «Renaldo & Clara» (1978) og skrev balladen «Brownsville Girl» sammen med Dylan for albumet «Knocked Out Loaded» i 1986

Stanton stusset over at Shepard ikke ville ha hovedrollen i Paris, Texas selv, men Shepard ble etter et barbesøk med Harry overbevist at han ønsket Stanton som Travis Henderson i det som egentlig er et familiedrama. Og det ble slik, selv om regissør Wim Wenders mente Stanton var for gammel (58 år i 1984).

Her er et svært morsomt intervju med en påtatt introvert og småfull Stanton fra Late Night Show 1985.

Harry Dean Stanton startet sin tv-karriere allerede i 1954, og den første ordentlig filmrollen fikk han i 1957 (The Tomahawk Trail). Han hadde roller i Kellys Helter, Pat Garrett & Billy the Kid, Gudfaren 2, Alien, The Rose, Pretty in Pink, The Last Temptation of Christ, Den grønne mil, This Must Be the Place (med Sean Penn som avdanket rockestjerne), The Avengers, The Last Stand og årets film, Lucky, som er en spirituell reise til en 90 år gammel ateist.

Men det er i Paris, Texas karakterskuespilleren kommer best til sin rett. Denne scenen med Nastassja Kinski er vel en av de mer hjerteskjærende i filmhistorien.

Stanton, som ofte spilte slitne karakterer med tungsinn, var kompis med David Lynch og fikk en rolle i den andre runden med «Twin Peaks». I tillegg har Harry vært musiker og sunget med mange storheter, som Kris Kristofferson og Art Garfunkel

På 80- tallet ble han hentet inn til et videoprosjekt i forbindelse med tv-showet «Deja View», der John Sebastian (The Lovin’ Spoonful) var programleder. I programmet lagde de nye videoer til gamle klassikere, og en av dem var Procol Harums fantastiske signatursang «A Whiter Shade Of Pale» fra 1967. Videoene ble laget til en femtedel av kostnaden til en gjennomsnitts MTV-video og kom som en motreaksjon til I want my MTV bølgen som herjet på den tiden.

Stanton er i sitt ess i denne videoen, med tekstforfatteren til Elton John, Bernie Taupin, som The Grim Reaper.

Han etterlater seg et tresifret antall sterke skuespillerprestasjoner.