FFE34997-CF27-4004-A48C-602EAEE5F038Kuldesjokk og tysternes siste time (vinteren 1980)

Det er isende kaldt. Ned trappa til Teach In stamper en stivfrossen mobb. Mange har stått der i flere timer allerede. Nå vil de inn. Over trappa henger en sky av frost. Som en svamp suger den til seg sigarettrøyk og brokker av samtaler. Køen strekker seg nedover Peder Claussons gate. Det tetter seg til.

«Kuldesjokk» var et helt greit navn på konserten. Et knippe band skulle vise seg fram for et nysgjerrig Oslo-publikum. Gutta i DEPRESS var klare for sin første opptreden. EBBA GRÖN var kommet over fra Stockholm. I Dagbladets omtale av konserten ble svenskene presentert som «rosinen i punk-pølsa!» Det var vinterens kaldeste dag.

Stadig flere kom til. Presset mot de som sto i trappa økte brutalt. Nå var det kritisk. De som sto nederst rev i inngangsdøra med blåfrosne fingre. Vaktene holdt igjen så godt de kunne. Konserten skulle ha begynt for lenge siden. EBBA GRÖN ble endelig ferdig med sin soundcheck. Nå var det vår tur. Jeg hørte bråket ved døra. Vi samlet oss på scenen. Bassisten måtte skifte en streng. Gitaristen begynte å koble sammen pedalene. Trygve skrudde på trommesettet med en pils i den ene hånda. Gitaren min lå i kassa foran meg scenegulvet. Saksofonisten hadde vi ikke sett ennå. Han sto vel fast i køen utenfor.

Vi hadde fått tak i tørris og et originalt psykedelisk lysshow, med fargerike bobler i flytende former. Problemet med tørrisen var at vi hadde bestilt altfor lite. Jeg rakk å tørke av blodet på gitarstrengene fra øvelsen kvelden før, da beskjeden kom: «Det blir ingen soundcheck. Dere må bare begynne å spelle!»

Nå skjedde alt på en gang. Demninger brast. Isvannet raste over Titanics vanntette skott. Et snøskred veltet inn i klubben. Med rim i håret og Palestinaskjerf stive av frost, stormet den første bølgen mot scenen, drevet av et tvingende behov for å slippe inn, sanseløst kalde etter å ha stått ute så lenge, og med et felles raseri for det samme. Dette var Oslos alternative ungdom med skinnjakker og islenderne, fanziner og opprørsk ideologi, men med mangel på stillongs og hensiktsmessig vinterpåklednlng. Nå var de på krigsstien. Vaktene trakk seg tilbake innover i lokalene, mens vi sto på scenen i lyset fra fargerike bobler.

Bassisten sto bak en serie heseblesende prosjekter i byens scene for alternativ rock. Disse ble ledet med en uendelighet av filtersigaretter, kaffe og telefonsamtaler fra et offentlig kontor i sentrum. Hva han egentlig skulle gjøre der, og om han ble betalt for det, forble et mysterium. Utover høsten hadde det vært møter og forberedelser til konserten med kaotisk planlegging i et kollektiv i Christian Michelsens gate. Det var sørgelig feil av meg å stille i genser med duemotiv og plastsandalene fra Ibiza på det første møtet.

Saksofonisten hadde funnet veien opp på scenen. Tørrisen steg perfekt. Boblene fra lysshowet fargela oss i former og bevegelse. Den innledende saksofonsoloen tok oss inn i toner fra Nilens bredder. Vi ristet løs på det vi hadde av etnisk perkusjon med ukjent opprinnelse. Trygve skulle på et tidspunkt telle inn, til et voldsomt riff som ville filleriste salen. Det var planen. Jeg gjorde meg klar.

Akkurat da vi traff den første tonen gikk strømmen. Tørrisen løste seg opp. Restene la seg som en sky over effektboksene til gitaristen. Dette var ikke bra. Lyset kom på i salen. Etter en stund fikk vi beskjed om at vi kunne starte på nytt. Men momentum var borte nå. Det samme var tørrisen, bortsett fra rundt gitaristens føtter. Introen med saksofon og perkusjon ble kortere, og helt uten den tidligere innlevelsen. Trygve telte opp. Så gikk strømmen. En gang til.  

Problemet med saksofonisten ble tydeligere. For å kompensere den uheldige starten spilte han nå hele tiden. Jeg sang med øynene lukket. På et tidspunkt tittet jeg forsiktig ut i salen. Vi er i fritt fall. Ansiktene foran meg var en uklar masse i svart og hvitt, omtrent som Munchs skisser. Jeg får øyekontakt med en fra kollektivet i Christian Michelsens gate. Han roper «Jævla syrehuer» uten at det på noe vis er positivt ment.

Hele konserten ble spilt inn. Prosjektet ble aldri gjort ferdig. For min del var det like greit. Vi snakket aldri om dette igjen. Inntil nå. Det har gått førti år. Det får holde.