Alt faller på plass

F250EA64-FD06-4FAC-80C0-F7AF299D8FD7Retrokick: Field Music – «Tones Of Town» (album, 2007)

Brødrene David og Peter Brewis, sjefshodene i Field Music, er to musikalske smartinger som beveger seg frem og tilbake i musikkens forunderlige verden.

På «Tones Of Town» tøyer britiske Field Music den musikalske strikken i mange retninger. Albumet fremstår som en enorm musikalsk løk med en kjerne fylt av harmonier og melodier som sender tankene til The Beach Boys og The Beatles. En herlig melodiøs duft som med den største selvfølgelighet trenger gjennom alle lagene.

Men flere steder utfordres det poppete og elskverdige lydbildet av post-punkens hakkete gitar-riff og tunge basslinjer. Litt som om medlemmene i Wire og XTC i et ledig øyeblikk har smuglet en høyttaler eller to inn i studio. Særlig XTCs beatleske pop/post-punk svever rundt i det tidvis intrikate og finurlige lydbildet. Og jeg tar neppe feil når jeg hevder at brødrene Brewis også har latt seg begeistre av Talking Heads’ mange musikalske rundkast.

Men når det er sagt: Det første bandet jeg tenkte på da jeg hørte «Tones Of Town» var 10CC. Deretter ramlet Supertramp, Queen, Todd Rundgren og Joe Jackson inn i mitt hode. Og etter hvert Ben Folds Five og Yes! Og da snakker vi musikalsk forvirring av fjerde grad. Men det er nettopp denne totale forvirringen som gjør «Tones Of Town» til en sjelden fin musikkopplevelse.

Albumets musikalske spennvidde, lekenhet og teft for melodier, kaster meg nemlig ut i et vidunderlig musikalsk univers der tyngekraften holder seg for øynene i det jeg faller. Et musikalsk babelsk tårn som skaper applaus og vill begeistring.

Om dette blir for komplisert kan jeg komprimere den musikalske tidsavstanden ved å peke på at «Tones Of Town» i stor grad høres ut som en krysning av to av de beste beste popalbum som ble sluppet i 2006: The Feelings «Twelve Stops And Home» og Phoenixs «It’s Never Been Like That». To band med beina godt plantet i retro-himmelen. Og to album du forhåpentligvis allerede har i samlingen.

Det tar litt tid å komme på talefot med enkelte av låtene. Men snart blomstrer de opp og blir dine bestevenner. Låter som «A House Is Not A Home» , «Kingston», «In Context» og «Place Yourself» er derimot så elskverdige at du umiddelbart sender dem flere smellkyss. Etter fire-fem gjennomlyttinger faller alt på plass. Og plutselig står du foran speilet med konfetti i luggen og stirrer på et digert utropstegn.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1668