F53B0522-88FA-491A-99D4-75FC7192FC2EOktober har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har plukket ut 11 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Jada, vi vet at Stefan Sundströms og The Sideways plater ble sluppet i september, men fordi vi ikke fikk anmeldt dem før i oktober, er de med her. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Neil Young: «Colorado» (album)

Det er få ting som rører meg mer enn en Neil Young i storform. En aldrende Neil er i denne sammenhengen som en billedkunster som bare blir klokere og mer interessant med årene. «Colorado» kan være det beste albumet hans siden 1970-tallet – og det sier en del. Young har levert minst en håndfull klassikere siden da, og også høyst oppegående album utover i det «nye» årtusenet. Jeg kan knapt huske noe album der Neil Young har svingt hyppigere mellom alle de stemningsleiene har er kjent for. Vi får «alle typer» Neil – fra Harvest-trubaduren til den forbanna gitarvillmannen. I så måte er det kanskje «Rust Never Sleeps», «After the Goldrush»  og «Zuma» som ligger nærmest av de gamle klassikerne. «Colorado» er alt i alt et vitalt, rørende og kraftfullt album som antyder at Neil Young (74 år) faktisk har langt mer på lager, utrolig nok. (Morten Solli)

Wilco: «Ode to Joy» (album)

På «Ode to Joy» så er det ikke noen distinkte partier eller deler. Wilco gir oss 11 sanger, uten veldig mye fanfare eller «statement». Det går i mid-tempo, akustisk rock. Soundet er det sentrale, tror jeg, mer enn den enkelte låten. Her finnes det ikke hooks eller bruer eller hva det nå er man bruker i rocken for å skape dynamikk og oppdrift. Noen låter er dronete, andre stillfarne, og så har vi de som rett og slett kollapser mot slutten, som nydelig «Before Us». Min favoritt er «One and a Half Stars» som sakte bygger seg opp som en catchy låt som nok ikke er ment å være catchy. Her ruller det på litt mer, det klinger anelsen mer fra trommene, Tweedysynger med litt mer tyngde og han understøttes av fin koring fra bassist Stirratt og multi-instrumentalist Pat Sansone. Det fine med «Ode to Joy» er at den er en «grower», og så til de grader også. Om ti år står denne fort der oppe som en av bandets beste utgivelser. Den kommer til å ha lang holdbarhet. (Espen D.H.Olsen)

Stefan Sundström: «Domedagspredikan» (album)

Med «Domedagspredikan» har Sundström laget et aldeles praktfullt album bestående av gripende sanger der svensk visestradisjon, rock og jazz kombineres med tidvis sakral poesi der det vakre og det urovekkende krysser hverandres spor. Godt hjulpet av metaforer hentet fra Moder Jord (havet, elver, trær), minner Sundström oss på (min tolkning) menneskets plass og ansvar i en tid der populisme og likegyldighet er i ferd med å forgifte både våre sinn og jorda vi lever på.Viktigheten av å være del av noe større og å ta ansvar, synes å være et av Sundströms viktigste budskap. Men, det er samtidig avgjørende at vi, menneskene, i løpet av vår tid her på jorden fyller vår eksistens med mening, og at vi evner å leve våre liv her og nå. Noe låter som «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» er to flotte eksempler på. Teksten på førstnevnte må være en av Sundströms beste så langt i karrieren. En tekst som bæres fram av himmelske tangenter. (Espen A. Amundsen)

Frank Hammersland: «Atlantis» (album)

Låtene på «Atlantis» er relativt lyse i arrangementene og instrumenteringen, men det ligger et alvor og livserfaring i flere av tekstene. Det er ikke alltid verden går på skinner, for noen av oss verre enn andre. Som for eksempel i den den bass-drevne balladen «Monday». Etter to-minutters pop-perlen «Down the Milky Way», dukker min favorittlåt opp: «Hours in the Ashtray». Det må være en av de fineste pop-låtene som er sluppet i Norge de siste årene. Her crooner Hammersland om det å kjempe mot de mørke skyene vi av og til opplever. «Atlantis» er ikke like umiddelbar som en del av Frank Hammerslands tidligere plater og prosjekter. Melodiene smyger seg litt mer under radaren, men etter flere lyttinger kommer både de og de fine arrangementene klarere fram i dagen. Jeg tror jaggu dette er en av årets aller fineste utgivelser i den utvidete pop-kategorien. (EDHO)

The Secret Sound of Dreamwalkers: «Whirlwind» (album)

I platas midtparti lar The Secret Sound of Dreamwalkers gitarene våkne litt mer til liv. «Drink Sink Dive» rocker mer enn det meste på folk-scenen i dag, mens «Carry Your Shit Around» sender tankene i retning av Madrugadas drama-fylte rock. Aasvang imponerer igjen i et bittert oppgjør med en signifikant annen. Den støyete avslutningen inkluderer en sitar, og vi er plutselig kastet tilbake til sen 60-talls rocke-estetikk! Etter denne rockeutblåsingen er «Wind and the Rain» nesten for pop å regne, mens tittelsporet «Whirlwind» kanskje er albumets mest konvensjonelle folk-låt, med et strøkent lydbilde som kunne gått rett hjem i California på 1970-tallet. Når avsluttende «Aching Street» sakte mediterer seg av gårde smiler jeg, tenker på Gillian Welch og at vi er heldige å ha band her i gamlelandet som utfordrer både seg selv og lytteren med musikk som både er «enkel» og kompleks på samme tid. Dette bandet bør ikke være en hemmelighet for musikkinteresserte. Det fortjener mange lyttere! (EDHO)

Joel Alme: «Bort bort bort» (album)

Låtene på «Bort bort bort» beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der! På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer. Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis. Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare. Alle låtene er små forundringspakker som bare sitter og venter på å bli spilt igjen og igjen. Tekstene, som handler om de små, men akk så store tingene i livet, er tidvis så såre og hudløse at man ikke kan unngå å bli berørt. Men det er også plass til både håp og framtidstro. (EAA)

Mikal Cronin: «Seeker» (album)

«Seeker» er en rockeplate. Det er fortsatt melodiøs power-pop og lettere psykedelisk indie som er grunnfjellet hos Cronin, men uttrykket er nærmere en form for 70-tallsrock enn noen gang før. I den råsterke singelen «Show Me», er verken Neil Young eller Tom Petty så langt unna. Dette er absolutt ikke AM-rock, altså, til det er det fortsatt nok skurr og småstøy som på den lett dronete innlederen «Shelter», men en litt mer moden Cronin stikker seg helt klart fram. «Feel It All» og «Fire» er nøkkeleksempler. Drivende gode rockelåter med følelsesladde tekster om oppbrudd og livets nedturer. Cronin har alltid hatt øre for gode arrangementer og bruk av elementer som strykere eller tangenter i mange låter. «Sold» er en pianoballade som utvides på forbilledlig vis med strykere og store trommer. (EDHO)

The Lilac Time: «Return To Us» (album)

Da jeg hørte «Return To Us» første gang ble jeg en anelse skuffet, men etter noen gjennomspillinger var jeg mer enn en anelse begeistret. For «Return To Us» er ikke et album som skriker etter oppmerksomhet, det er et album, som fordi det lister seg framover, trenger litt tid før det erobrer lytteren. Den effektive produksjonen – der kassegitarer, steelgitarer og feler spiller hovedrollen – tilfører låtene både en behagelig letthet og et varmt og luftig lydbilde. Duffys evne til å lage iørefallende melodier gjennomsyrer alle låtene på plata, men det tar som sagt litt tid før melodiene dukker opp til overflaten. Noe nydelige «March To The Docks», «The Hills of Cinnamon» og «The River Runs Both Ways» er gode eksempler på. Når det er sagt; «(I’m) A Believer», «The Simple Things» og tittellåta treffer blink på første forsøk. Når Duffy også fikser å lage interessante og intelligente tekster, er det bare å reise seg opp og applaudere. (EAA)

Big Thief: «Two Hands» (album)

Big Thiefs andre album for året, «Two Hands», ble overraskende sluppet i begynnelsen av oktober. Det er fortsatt den nedstrippete folk-rocken som står i sentrum, men det skurrer og bråker anelsen mer. Gitarist Meek får større albuerom, hvilket gjør «Two Hands» til en mer dynamisk plate enn forgjengeren «U.F.O.F.». Melodiene står også mer fram, noe singelen «Forgotten Eyes» er et godt eksempel på. Lenker synger med samme sedvanlige bredde, men det er mer vibrato og følelse i flere av låtene. Tekstene virker å være enda nærmere Lenkers hjerte, det er store følelser og skjøre relasjoner på spill. Indie-rockeren «Not» er platas omdreiningspunkt. En seks minutter lang låt med hjertet utapå, drapert i varierte gitarøvelser og en drivende rytmeseksjon. En av høstens aller beste låter! Big Thief høres ut som et band med mye på hjertet, som bare er i starten på en særdeles kreativ periode. (EDHO)

Levi Henriksen & Babylon Badlands: «De utålmodige av hjertet» (album)

Kongsvingers store sønn, Levi Henriksen, og bandet hans, Babylon Badlands – også kalt det beste bandet i himmelen! – leverer så det holder på sitt tredje album på like mange år, «De utålmodige av hjertet». Tidligere i år kom Henriksen med den kritikerroste novellesamlingen «Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor». Nå spiller og synger han bedre enn noen gang, og har skrevet ni av ti låter på albumet. Åpningssporet «Levebrød» er skrevet av Vidar Sandbeck, og Levi Henriksen lagde sin egen versjon av den da han i 2018 mottok Vidar Sandbecks kulturpris, «Regnbågabrua». Babylon Badlands er litt mer pop-preget her enn på resten av albumet. Henriksen har med seg Erlend Ropstad på den tøffe rockeduetten, «Hjertet mitt er en hund». Ellers synges det om oppvekst i Kongsvinger, røtter, takknemlighet til foreldre og arbeidsfolk. Noe «Som Glomma skynder seg mot Fredrikstad (for å bli hav)» og «Arbeidsliv» er utsøkte eksempler på. (Terje B. Granli)

The Sideways: «Can’t Wait to Arrive Somewhere» (album)

Dette er det andre albumet til The Sideways, spilt inn i smått legendariske Brygga Studio i Trondheim. The Sideways spiller en form for indie-pop med beina godt plantet i amerikansk alternativ-rock, frontet av band som for eksempel Death Cab For Cutie. Jeg tenker også på de norske indie-veteranene Beezewax og nyere amerikanske band som Bonny Doon og Nap Eyes. Det låter med andre ord konsist, godt arrangert og til tider ganske «stort», men samtidig med en evne til å låte inderlig som i «As I Drove Off», «A Man Behind Glass» og avsluttende «The End». Bassen er veltemperert, gitarene relativt bråkete, og de sprinkler de fleste låtene med effektfulle keyboard-snutter. Flere av låtene strekker seg utover tre-minuttersmerket som kjennetegner de innenfor sjangeren som er nærmere power enn indie. Mellotronen i «Can’t Wait» minner ikke rent lite om Motorpsycho i «pop-perioden» deres på sent 90-tall. The Sideways kanaliserer 90-tallsmusikken på en forbilledlig måte. (EDHO)