78EBBDCC-17DC-4B60-9EC5-4FD982650CFCMars har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har plukket ut 12 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Valerie June: «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers»

June kommer fra Memphis, Tennessee, og returnerte til soulmusikkens og rockens arnested for dette albumet, som er co-produsert med Jack Splash (Kendrick Lamar. bl.a). Hvilken plate det er blitt! Med sin særegne og langt fra toneperfekte stemme triller Valerie June ut den ene potensielle klassikeren etter den andre i en parademarsj av tidløs americana. I motsetning til mye som kan puttes i akkurat den bagen, er basisen her mer soul enn country – samtidig er det definitivt mer country her enn vi vanligvis hører fra unge afro-amerikanske artister, og det er lite her som slekter på moderne liste-R&B. Junes musikk er heller en lekker sammensmelting av hva amerikanerne kaller «appalachian» (ur-folkemusikken fra fjellene), folk, country og soul, med små islett av eksperimentell psykedelia, jazz og elektronika. Noen av låtene er som plukket fra 1960-tallets gylne soulkatalog, og til albumets kanskje fineste stund, «Call Me a Fool», har June faktisk fått med seg selveste souldronning, og Memphis-beboer, Carla Thomas. The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» står fjellstøtt på egne bein som et tydelig tidsavtrykk fra 2021 – tidløst og moderne på samme tid, slik de beste platene ofte er. (Morten Solli)

Kåre Indrehus: «Aleine på jorda»

Noe av det beste med Indrehus’ musikalske prosjekt, er hans evne til skille seg ut i mengden. Vi snakker særpreg med stor S. Tekstene, som i utgangspunktet er ganske triste og mørkredde, er krydret med mange intelligente, underfundige og lune innfall. Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av Indrehus sine beskrivelser av ensomhet, kjærlighetens pris og hverdagens mange traurige utfordringer. Musikalsk kan Indrehus rett som det er minne om en fin kombinasjon av Eels og Stein Torleif Bjella, tilsatt en ganske stor dose blå toner. Når det er sagt: Asbjørn Ribes og Maria Ingrid Vosgraff Moros vokale bidrag på henholdsvis «En fabel uten fasit» og «Det søte liv», tilfører helheten både variasjon og varme. Når stemmene til Ribe og Indrehus møtes, omhyllet av et vindskeivt lydbilde, oppstår det magi i mine ører. Alle låtene på plata berører meg. Det nakne lydbildet og de dvelende og melankolske tekstene maner fram en sår og tidvis lett desperat stemning. Men akkurat når det er i ferd med å tippe over drar Indrehus gardinene fra og slipper lyset til. (Espen A. Amundsen)

Monica Heldal: «Ravensdale» 

Denne plata begynner med lyd i bevegelse. Et velkommen inn! Det er ikke utenkelig at landskapet vi går inn i rett og slett heter «Ravensdale». Et akustisk gitartema legger seg forsiktig over lyden i den første bevegelsen før en mellotron introduseres. Det låter tiltalende; som et soundtrack til en tidlig Werner Herzog-film. Dette albumet er riktig så filmatisk. Landskapet rommer vidder, vind, søle, svarte hester og mørke vertshus langs veien. En annen tid. En verden der både søstrene Bronte og Emily Dickinson ferdes. Monica Heldals musikk føles britisk i opprinnelse, men amerikansk i uttrykket. Dette er stemningsmusikk hvor sangene møter hverandre, i stillheten der en sang slutter og en ny begynner. Noen steder minner stemmen til Heldal meg om Judee Sill, men samtidig med en ungdommelighet i måten hun trekker ut tonene – som er vesentlig annerledes. På «Wallowa Lake» høstes inspirasjon fra Fleet Foxes. Espers er muligens en annen referanse som kan gi mening. (Eivind Sigurd Johansen)

DFE970B9-E01D-47C1-A212-F1188BFBC1D4

David Olney & Anana Kaye: «Whispers & Sighs»

Vi har allerede hørt celloen, introen glir nesten sømløst over i den vakreste låten du får høre i år, «My Favourite Goodbye», ikke uten slektskap med to andre David Olney-klassikere, «1917» og» There’s A War». Celloen får selskap av David Olneys karakteristiske stemme, flere instrumenter, og, ja, jeg må nesten få lov å si det, Anana Kayes himmelske piano. Hadde denne låten vært alt som kom ut av samarbeidet mellom David Olney og Anana Kaye, hadde jeg vært mer enn fornøyd. Men vi får så mye mer. Et helstøpt album som jeg spår klassikerstatus. Jeg kan ikke få rost dette albumet nok. David Olney hadde allerede gitt ut en lang rekke album med gjennomgående høy kvalitet helt frem til sin død. Her har imidlertid Anana Kaye, David Olney og produsenten fått frem det beste i hverandre og gitt ut noe som er på høyde med det aller beste fra David Olneys karriere. Jeg har problemer med å se at noen kan toppe «Whispers & Sighs» i 2021. (Tormod Reiersen)

Celeste: «Not Your Muse»

Celeste befinner seg i en sjangerkryssende blanding der noen historiens største stemmer, som Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Edith Piaf og Aretha Franklin, finner gjenklang i et moderne men tradisjonstungt sound som er like deler soul, jazz og smooth cafélounge-musikk, ispedd en aldri liten dash Adele og Amy Winehouse her og litt moderne crossover-R&B der. Hvorfor dette blir mer enn bakgrunnsmusikk skyldes to ting: høy låtkvalitet og en rett og slett vanvittig klangfull, god og interessant stemme. Celeste har dette sjeldne som hever de unike stemmene over de gode, en rik tekstur og varme som er hennes egen, selv om fraseringen er tungt inspirert særlig av nevnte Billie Holiday. Det bringer oss rett til platas kanskje aller sterkeste spor, «Strange», som faktisk kunne gått mer eller mindre rett inn på Holidays strykerflamberte, men såre svanesang, «Lady in Satin» (1958). (MS)

Frida Hyvönen: «Dream of Indepence»

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith. De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra. De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge». «14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten. (EAA)

Kate Kirby: «Cool Dry Place»

Jeg måtte mørnes, innrømmer jeg. Noen gåturer og så: enda en. Byen som våkner. Fuglekvitter. Så satt den! Dette er ikke et album å flytte inn i, nødvendigvis, men å slå leir i for en liten stund, ja, trekke inn en annen luft, et annet ståsted, et Cool Dry Place. Albumet til indie-debutanten Kate Kirby, inneholder flotte og sorgmuntre sanger med et lystig anslag og dikteriske kvaliteter. Lede ved siden av undring, kjærligheten og dens bortfall, alvor og munterhet om hverandre. Og det triller avgårde, som på den flotte «Traffic!», om livets trafikkorker, hvor Kirby synes å legemliggjøre en krysning av Joni Mitchell og Young Thugs flyt, i spranget bak en takt som nekter å stanse på rødt. Skjønt jeg nok ennå ikke er fullblods Kirbyaner, er dette likevel et flott album, fra en artist med stort potensial. (Peter Johansen)

8C5E3880-7FE4-426B-8F03-1E8B339B5929

Middle Kids: «Today We’re The Greatest»

Brorparten av låtene på «Today We’re The Greatest» er ekstremt energiske og fengende. Noe produsent Lars Stalfors trolig skal ha mye av æren for. Lydbildet han og bandet har tryllet fram er både tettsittende, detaljert og usedvanlig forfriskende. Et lydbilde proppet fullt av gitarer, synther, strykere, blåsere og tøff tromming. Over det hele svever Hannah Joys usedvanlig tiltalende stemme. Selvom energinivået er høyt, roer bandet ned opptil flere ganger. Noe som tilfører plata både variasjon og en harmonisk helhet. Den beste av de rolige låtene er definitivt den vakre og vare tittellåta. Når der er sagt: De fleste av låtene veksler stort sett mellom rolige og mer uptempo partier. Det er forståelig at ultrafengende låter som «R U 4 Me», «Cellophane (Brain), «Questions» og «Stacking Chairs» umiddelbart stjeler de store overskriftene, men alle låtene på «Today We’re The Greatest» er så snasne at begeistringen ikke akkurat har avtatt mens undertegnede skrev denne anmeldelsen omringet av samtlige låter. For dette er energisk pop av beste sort! (EAA)

Another Michael: «New Music and Big Pop»

Det første som slo med da jeg lyttet på «New Music and Big Pop», var at de varme fargene og den rolige og behagelige stemningen som strålte mot meg fra coveret samsvarte godt med musikken som rant mot meg. Både tekstene, det varme lydbildet og den nydelige stemmen til Michael Doherty, skjøv meg forsiktig inn i et harmonisk, drømmeaktig og vakkert musikalsk landskap det føltes godt å være en del av. Et musikals landskap dominert av akustiske instrumenter, svevende keyboard og deilige harmonier.Låtene på «New Music and Big Pop», som svever av gårde med god oppdrift, er både melodiøse, innbydende og avhengighetsskapende. «New Music», «I Know Your Wrong» og «Big Pop» er muligens de mest umiddelbare låtene, men hele bønsjen fester etterhvert grepet. En av platas beste sanger, finurlige «Row», spiller på mange strenger, og er i besittelse av en tekst som setter spor. (EAA)

Adult Mum: «Driver» 

På sitt tredje album forsyner Adult Mom verden slentrende og laidback rock bygd opp rundt gode melodier og interessante tekster. Av og tid blir det god pop ut av dette også, som for eksempel på supermelodiøse låter som «Breathing» og «Checking Up». Adult Mom består i all hovedsak av Stevie Knipe, en fremragende låtskriver som lager musikk som oppholder seg i samme kjørefelt som artister som Bright Eyes, Riley Kiley og Waxahatchee. Knipes stemme svever gjennom låtene på behagelig vis.  Tekstene på «Driver» er stort sett så interessante, underholdende, såre og undrende at man som lytter rett som det er må legge ørene mot asfalten for å høre på ordene som trenger seg på. «Berlin», «Sober» og «Adam» er tre herlige eksempler på hvordan gode melodier og smarte og underfundige tekster smelter sammen på utsøkt vis. Med tanke på at dette er mitt første møte med «Adult Mum», fremstår «Driver» mer og mer som årets funn. (EAA)

Fruit Bats: «The Pet Parade»

Eric D. Johnson og gjengen kan kunsten å lage varme, melodiøse og tidvis cinematiske låter. På tittellåta, som åpner ballet, strekkes det ut et langt lerret der musikken beveger seg framover i et rolig og behagelig tempo. På låter som «Cub Pilot», «Eagles Below Us», «Holy Rose» og «The Balcony» skrus tempoet opp en anelse, noe som medfører at melodiene kommer mer til sin rett. Sistnevnte er en liten popperle som fester seg umiddelbart. Og en aldri så liten hit i mine ører.Styrken til flere av låtene er likevel at de trenger litt ekstra omsorg før de tør å rekke opp hånda. «Discovering», «Her For Now, For You», «On The Avolon Stair» og «All In One Go» er fire slike låter. Fire låter som gradvis forløses for så å slå ut i full blomst. Musikalsk befinner Fruit Bats seg et sted mellom The Waterboys, John Lennon, Blue Rodeo og Crowded House. Et sted der pop, country og rock trives i hverandres selskap. Det varme, åpne og forfriskende lydbildet fylles opp med kassegitarer, tilbakelente el-gitarer, piano, steelgitarer, lavtflygende synther og Johnsons særdeles behagelige stemme. Fruit Bats har med andre ord fiksa det igjen. (EAA)

Esther Rose: «How Many Times»

I mine ører er Esther Rose en svært talentfullt artist som evner å lage melodiøse, sjarmerende og tidvis litt vindskeive låter der de gode og ettertenksomme tekstene kommer til sin rett. Slik jeg ser det lager Rose glimrende alt-country, ikke ulikt det Lucinda Williams, Jeff Tweedy, Son Volt og Iris DeMent holder på med. Men, hører man godt etter, finnes det også små drypp av både soul og pop i Rose sitt musikalske univers. Det er flust med gode låter på «How Many Times». Knapt nok et hvileskjær å spore. De fleste låtene sprader rundt i et behagelig tempo, det er kun på «Keeps Me Running», «Good Times» og «Mountaintop» at tempoet skrus opp en anelse. «Songs Remain» er en av de vakreste og såreste sangene jeg har hørt på lenge, med en sørgmodig og fin tekst som setter spor. «Coyote Creek» er nesten like vakker. (EAA)