7C70852F-71F4-4A4C-A198-25B8CA8A7B17Plateanmeldelse (retro): Graham Parker – «Don’t Tell Columbus» (2007)

Graham Parker har fra deg én vært en mine absolutte favorittartister. Da jeg hørte debutskiva hans «Howling Wind» fra 1976, var jeg frelst i løpet av 30 sekunder. 0g 21 år senere lagde fremdeles den iltre mannen med de store brillene musikk av beste merke. Han gjorde det som vanlig på egne premisser, og konsentrerte seg fullt og helt om å lage nok en suveren Graham Parker-skive.

«Don’t Tell Columbus» er blant Parker beste plater. Ikke helt på høyden med mesterverkene «Howling Wind» og «Squeezing Out Sparks», men album som «Heat Treatment» og «Struck By Lightning» er, om jeg legger godvilje til, innen rekkevidde. Det er sabla gøy å registrere at singer-songwriter Parker med cowboyhatt makter å ta opp kampen med hissigpropp-Parker, som entrer musikkscenen i 1976 med tøff rock’n’roll og masse blåsere. Noen av låtene på «Don’t Tell Columbus» er faktisk så sterke at de kunne  glidd inn på både «Howling Wind», «Heat Treatment» og «Stuck By Lightning».

Gjennom store deler av karrieren har Parker ofte blitt sammenlignet med artister som Bruce Springsteen og Elvis Costello, men på «Don’t Tell Columbus» går tankene rett som det er til Dylans musikalske univers.

Enkelte av låtene trenger litt tid før du ser lyset, men såpass må du tåle i ellers tabloid og ha-det-inn-med-teskje-verden. Ja, du har faktisk godt av å bli utfordrete av ringrever som Graham Parker. Eller Kevin Rowland, for den saks skyld. Å rangere låtene er vanskelig, men om du begynner med «The Other Side Of The Reservoir», «Total Eclipse Of The Moon», «Somebody Saved Me», «Stick To The Plan» og «Hard Side Of The Rain» er mye gjort.