72D4BC85-205E-42F7-80B3-A147E56F3DEDKonsertanmeldelse: Levi Henriksen & Babylon Badlands – Røverstaden 17/1 2020.

Anmeldt av Tormod Reiersen


«Det er så mange måter å falle, enda flere å reise seg på.»

Sangtekstene henter Levi Henriksen fra Kongsvinger, i bøkene er det Skogli. Tematikken er ofte den samme, men sangene har kanskje tematisk større bredde enn litteraturen. Levi har mange musikalske referanser i bøkene, i sangene enda flere: Johnny Cash, Jackie Leven, Bob Dylan, Marianne Faithful, Tom Petty, Wilco Johnson, Jerry Lee Lewis, The Ramones. Lån fra Leonard Cohen, Steve Earle, Bruce Springsteen og trolig mange andre.

På denne måten knytter Levi mange av oss sammen, mens andre nok kan føle seg litt fremmedgjort. På noen låter fungerer namedroppingen bra, dog kan det bli i overkant på et par låter. Forfatter og musiker Levi Henriksen er på topp tre blant norske forfattere etter min mening. Med tre solide album er brorskapet i ferd med å nærme seg samme status hos mange musikkelskere også.

Tidligere syntes jeg det virket som om Levi i større grad skilte mellom rollene. Men da bandet hans i 2017 gav ut en plate med samme motiv på omslaget som boka hans som kom omtrent samtidig, og fortelleren i boka var musiker, følte jeg at grensene ble visket bort. Musikeren og forfatteren er den samme.

«På Røverstaden i Oslo fikk vi fredag kveld oppleve et solid hardtarbeidene band som i mine ører løftet låtene mange hakk fra studioinnspillingene, akkurat slik man ønsker seg.»Levi synger råere; det kler ham. Mannen på tangenter, Kenneth Bjørdal, er en fryd å høre på, la ham briljere enda mer! Finn Lilleseth bak trommene pumper blod ut i bandet. Den flinke bassisten Morten Andreassen er stødigheten selv og fargelegger. Og Anders Bøhnsdalen er en eminent gitarist!

Av bandets plater liker jeg nok «Verden av i går» aller best. Og heldigvis fikk vi «Marianne i moll» og en strålende versjon av «33 1/3». Konsertens høydepunkt for meg var likevel «Hvem er det som tramper på min bru», fra fjorårets album, «De utålmodige av hjertet». En glimrende, dramatisk og original låt som satt som ei kule. Dette er en av fjorårets aller beste sanger, og Levi lever den ut til fulle. Tittellåten fra 2019-plata må også nevnes – en ektefølt hyllest til Levis avdøde kamerat, Denis Kamphaug.

Levi prater og underholder stødig mellom låtene. Et liv på veien med konserter og bokprat har gjort ham dreven. Han kjenner tydeligvis mange i salen. Alt i alt var dette en flott konsert med et svært tettspilt og solid band. På fjorårets album hentet Levi fram igjen «Arbeidsliv». Også den fikk vi i en fin versjon. Det handler om å lengte ut, og samtidig høre til: «Jeg tenkte det beste med dette stedet / er veiene som går herfra / Men på vei bort med toget mista jeg kursen mot andre land»