9160B6DB-9F43-4D54-809E-D929D7421C03Plateanmeldelse (retro): The Feeling – «Twelve Stops and Home» (2006)

På midten av 70-tallet hadde jeg langt krøllete hår, fusalp og isba. Jentene fniste og hadde rutete bukser og hårbånd. Alle hørte på Supertramp, ELO, Queen, Cat Stevens, Elton John, 10cc og Wings.

Men så kom Sex Pistols. Og The Clash og Elvis Costello. Bestekompisene mine spilte plutselig i punkband, jentene hadde farget håret sort, og Johnny Rotten var universet tøffeste mann. Idyllen var brutt. Plakatene av de gamle heltene var for lengst røsket ned fra veggene, og platene til våre gamle helter brukte vi som sendeplater. Eller vi solgte dem i en av de mange bruktsjappene i Prinsensgate. Det eneste som overlevde omveltningen på gutterommet var lagbildet av Manchester United.

Vi var uovervinnelige og vanka på Sardine’s hver fredag og lørdag, etter å ha varmet opp på gutterommet med nye helter som Dream Syndicate, Green on Red, Long Ryders, R.E.M. og Graham Parker. Vi var musikkpolitiet, og veien tilbake til uskylden og de gamle heltene var smadret. Vi slo oss på brystet. Det var oss mot dem. Og det gikk kun ett tog.

Da jeg sånn cirka 30 år senere hørte på debutalbumet til det britiske bandet The Feeling, «Twelve Stops and Home», begynte jeg nesten umiddelbart å tenke på gamledager og den uskyldige tiden. London-guttene hadde nemlig fylt sin musikalske gryte med melodier, koring og hooks, som foruten å ha en distinkt egenart, sendte tankene til band som Queen, Supertramp, 10CC og Wings. Krydret med litt Beach Boys og noen dråper Squeeze.

«Øyeblikkene» fra tiden før punken poppet opp og rewind-knappen ble satt i gang i det de gamle heltene snek seg inn i øregangene og overrumplet en sentimental tilårskommen hjerne. Musikken til The Feeling skøyt fra hofta og traff på første forsøk. Jeg falt. Men landet på et mykt og behagelig lydbilde som omfavnet 12 powerpop-ballader, der nydelige melodier og deilige hooks avløsete hverandre nonstop. Jeg var hinsides godt og ondt.  

«Never Be Lonely» og «Love It When You Call» er to prakteksempler på sammenblandingen av egenart og 70-talls helter. Førstnevnte høres ut som klassisk 10cc med Supertramp-keybord og Queen-koring, mens innledningen og referenget til sistnevnte minner sterkt om ELO, samtidig som keybord, koring og gitar sender tankene til Supertramp og Queen.

Med unntak av noen få låter, svinger det noe helt vanvittig, selv om enkelte av sangene er så überproduserte at de nesten blir kitsch. Men akkurat som en linedanser makter The Feeling, som for øvrig har skrevet alle låtene og produsert selv, kunststykke å holde balansen på en tidvis slak linje.

The Feeling bedriver risikosport, men klarer på grunn av sine akrobatiske evner å revitalisere og fornye softrocken, samtidig som de tillater seg å flørte ellevilt med gamle helter. Foruten de to ovennevnte låtene er «Fill My Little World», «Kettle’s On», «Sewn», og «Strange» definitivt kremlåter. Og det «skjulte» sporet i avslutningslåta, «Blue Picadelly», er så nydelig at jeg nesten besvimer. Noen kaller det nostalgi. Jeg kaller det gammel kjærlighet. Og tro det eller ei, det går flere tog.