9E1F2B72-09AB-4697-9C5D-94D231D8FBCDPlateanmeldelse: Thorleif Bratval – «Sjelefred» (album, 2020)

Thorleif Bratval markedsføres som visesanger. Og det er nok riktig. Han har lagt mye arbeid i tekstene. Like fullt åpner albumet med en rocker, tittellåten «Sjelefred». Han serverer ytterligere et par rockere, slik at kvaliteten på de mer neddempede visene løftes enda ett hakk eller to.

Thorleif er trikkefører i Oslo. Ifølge presseskrivet er han kun 21 år gammel og har blitt nominert til Norsk Viseforums talentpris. Noen har kanskje fått med seg at han bidro med gitar på en Popklikkfavoritt, albumet «Lilyhamericana» med Johan Berggren som ble utgitt i vinter.

«Sjelefred» ble spilt inn i fjor sommer på familiegården på Ringerike. Blant melkespann og smørkinner skal albumet ha tatt form. Låtskriver Thorleif Bratval synger og spiller kassegitar, Ole Martin Solberg spiller bass, Vegard Staum slagverk og Øyvind Kløve Kjernli spiller elektrisk gitar, pedal steel og dobro.

Musikerne kommer ikke minst til sin rett på rockerne; Kjernli høres ut som en mellomting av en elegant Mark Knopfler og en rufsete Neil Young. Jeg nevnte «Sjelefred». I en annen rocker, «Bygderevolusjon», tar Bratval frem politikerne i seg. Hus jevnes med jorda for å få plass til firefelts motorvei. En motorvei som lages for at rike byfolk skal få rask vei til hyttene sine. Bygdefolket selv har jo ikke råd til å betale de høye bomtakstene.

Jeg tok en liten prat med Thorleif Bratval og han forteller at «Bygderevolusjon» handler mye om at det anlegges ny europavei rett utafor døra der han har vokst opp på Jevnaker, og det er naturlig nok litt kjedelig.

Bratval forteller videre at han prøver å skrive fra andres perspektiv, blandet med egne erfaringer, Bratval går inn i situasjonen til en gammel industriarbeider og evig ungkar, på tunge «Alderdomsvise». Kollegaene har dødd tidlig etter hardt arbeid gjennom livet: Gitarene river og sliter. Budskapet gjør inntrykk:

«Alle kara ifra verket dom har takke pent for seg
Han er att aleine, byner å gå lei.
Ta å sitta der og vente, langt unna unger han aldri fekk
Ta å sitta der å vente, på å sjøl bli borte vekk»

I siste låt, «Hade bra», handler det om å bli igjen etter at kona er død. Det er trist, det er depressivt, men også litt godt: «Minna som river meg i filler, gjør meg også så glad». Rolige partier med akustisk gitar, pedal steel og kontrabass, avløses av trommer og mer heftig gitar.

De fleste låtene handler likevel om unge liv og er musikalsk mykere i kantene. Om jeg skrev at musikerne setter sitt preg på rockerne, blir det for enkelt. På flere av de roligere låtene bidrar de til å løfte låtene det lille hakket ekstra. Samtidig klarer Bratval seg utmerket alene på låter om å slå seg til ro med den man er i som i for eksempel «Sånn er je skapt». Og gitaren på «Natterstid» er aldeles nydelig.  Også andre låter handler om ungdoms selvbilder, om mangel på selvtillit, om å lære av egne feil og om å la andre lære av dine feil, som i «Ikke rektig så dum du»: «Ikke bli en ta dom du//Du veit vel bære en je».

Jeg kommer ikke unna én av platas sterkeste låter, «Vise for en sart sjel», en sang med en klok tekst som Bratval skrev allerede som 18-åring. Det handler om en ung mann som søkte sjelefred gjennom selvmord. Temaet er viktig, men vanskelig å røre. Bratval løser dette etter mitt syn på en utmerket måte. Nydelig pedal steel bidrar til å gi låten det den trenger. En annen sterk låt er «Jæval sjøl», kanskje platas beste spor? Hovedpersonen gifter seg med en kone som sliter. Her er han innom rusmisbrukets mørke sider:

«Ganske snart så fikk’n lære konsekvens ta mammas skjenk
Var uheldig, fikk velte ner en vase fra en benk
Han grein da je kom hemmat.
Mamma slo, pappa je blør
Så vart je stadig mere sikker
At du var ta jæval sjøl»

Alt i alt en særdeles flott debutplate dette, helt uten fyllstoff. Bratval har mye på hjertet, og det aner meg at både tekstene og musikken har utviklingsmuligheter i flere retninger. Vi gleder oss til å følge Thorleif Bratval videre!