broughton2Noen ganger i livet skjer det bare. Ikke så ofte, men du vet det egentlig ganske tidlig idet det er i ferd med å skje. Du blir faktisk litt satt ut. For noen uker siden var det en gammel hippie som tok tak og holdt oss i en skruestikke. Han har ennå ikke helt sluppet taket.

Edgar Broughton, en 69 år gammel fyr fra Warwick, et relativt ukjent sted midt i England, plasserer seg på en krakk på scenen og plukker opp den akustiske gitaren sin. Hvor er bandet, lurer vi. Hadde vi fulgt med litt hadde vi skjønt at Edgar Broughton Band var historie. De siste årene har han turnert alene. Det går sikkert an å slakte arrangøren av A New Day Festival i Kent for villedende markedsføring, men da hadde vi fått litt å pusle med.

Yardbirds stilte nemlig ikke i det hele tatt. Og hadde de stilt, hadde det vel egentlig ikke vært Yardbirds. Uten Jeff Beck, Jimmy Page eller Eric Clapton blir det på en måte en fattigmannsversjon av det legendariske orkesteret. Eller en coverutgave av sitt eget band. Som Queen uten Freddie Mercury og The Doors uten Jim Morrison. I dagens utgave av Yardbirds er det kun trommisen Jim McCarty igjen…

Men i Edgar Broughton Band is the main man still going strong! Det opprinnelige bandet spilte psykedelisk blues. Med broren Steven ved sin side ble de ofte sammenliknet med Captain Beefheart. Og i 2006 var det en gjenforening, hvor sønnen Luke fylte inn på tangenter og gitar.

(Her fra Rockpalast i 2006)

I 2010 var det totalt slutt. Bare ikke for Edgar.

Han er igjen. Alene. Solo.

En mann og hans gitar.

Broughton turnerer rundt som en Dylan. I bagasjen bringer han med seg et skrin fullt av låter med samfunnskritiske tekster. Og en stemme som beveger seg såpass høyt i stemmeleiet, at den truer med å sprekke. Det gjør desperasjonen og angsten i forhold til alt det merkelige som skjer rundt oss enda tydeligere.

For mannen kan virkelig bære en låt.

Han starter med «Red Star» fra soloalbumet «By Myself» fra 2011. Vi har forventninger om psykedelisk blues og får servert en visesanger fra øverste hylle. Etter kun noen toner og fraseringer, nikker vi og hvisker: Dette blir knallbra!

Og så blir vi stående på balkongen i den fantastisk idylliske hagen i Kent og lytte med store ører til

The first blue light all fell down
The seconds wake him up, like vikings
London burning in the twilight

They beat a woman for being gay
Everone watched
they took her away

There was no holding back now
No matter how hard we try
No matter how hard we try

There was a stink of petrol hanging in the air
broken glass shone like diamonds
Ever pulled a girl from a burning wreck?
An old man asks: Where’s respect?

Og slik fortsetter det. Stillferdig. Sterkt. Høyverdig. Enkle virkemidler. En mann og hans gitar. Det aldrende publikumet på A New Day Festival putter mobilene langt ned i lomma og forsvinner inn i Edgars verden.

What d’you wanna do, boy?
D’you wanna go to war, boy?
Ooh, yes please sir!

They’re sending me home, shot through to the bone
He had a red cross on his arm, all I got was napalm

(American Boy Soldier, 1969)

Det kan trekkes en lang, rød tråd fra den enorme gratiskonserten i Hyde Park,1969 til rullatorrocken i Kent, 2017.

Snart 50 år er passert, men hippiebevegelsen ikler seg fortsatt det fargesprakende antrekket og koser seg med jazztobakk så fort en av de gamle gudene dukker opp på scenen. I et intervju refererer Broughton til Hyde Park konserten som et høydepunkt i karrieren…sammen med et par giger i Bergen.

Begge Broughton-brødrene har et spesielt forhold til Vestlandets hovedstad, siden de produserte hvert sitt album for bergensbandet Elektrisk Regn på 80-tallet.

Og det betente forholdet til broren Steven, som blant annet førte til den første oppløsningen av bandet allerede i 1976, synes å ri ham som en mare. Låten «Soldiers of the light» tilegner han broren, mens han minnes erkerivalen, journalisten/forfatteren/musikeren Mick Farren, i en annen låt, med en ganske dyster og desperat tekst.

«They beat you, but the sound don’t come» er en referanse til dødsøyeblikket til Farren i 2013. Journalisten gikk bort bare 69 år gammel da han opptrådte med 60 talls bandet sitt The Deviants på The Borderline Club i London.

Edgar Broughton synes imidlertid ikke ha noen som helst planer om å legge inn årene, til tross for at en drøss med godt voksne kolleger har forsvunnet fra scenen og planeten den siste tiden.

Kommer han til Norge igjen, er Popklikk garantert på pletten