Herlig annerledes

gorkys
How I long…

Anmeldelse:  Gorky’s Zygotic Mynci : «How I long to feel that summer in my heart» (2001)

Albumet har en større stille, kraft, som en meditasjon over noe som er tapt.

Men først – begynnelsen. Gorky’s og jeg:

Hvordan «Barafundle», dette underlig fascinerende overflødighetshornet av et musikkalbum, ble med på ferie i England sommeren 1999 husker jeg ikke lenger. Det betyr ingenting heller, men allerede fra åpningssporet «Diamond Dew» var jeg fanget. I et album som boblet over av musikalitet og frie ideer, som musikk fra en annen dimensjon. Omtrent som vår egen, men likevel ikke helt. Gorky’s Zygotic Mynci sparket inn døra, med en løssluppen og jublende frigjøring av endorfiner som føltes som livgivende støt gjennom kroppen. Jeg var våken.

Det er ikke lett å beskrive musikken deres, og der ligger mye av hemmeligheten også. Den er herlig annerledes. På ett nivå er det popmusikk av ypperste klasse, med en lekenhet som aldri er tilgjort eller kalkulert. Noen ganger synger de på walisisk. Musikken er vakkert vibrerende i et lydbilde som bare er deres eget. Kreative og undrende lik et Incredible String Band som tangerer progrock på sitt mest oppfinnsomme. De hadde to ungdommelig særere skiver bak seg allerede, med referanser til både Kevin Ayers og Robert Wyatt. Men på «Barafundle» modnet uttrykket i en ny helhet.

Den høsten løp jeg lik Per Ulv i høy fart utfor stupet. Som i tegnefilmene drøyde det en stund, før jeg oppdaget at det bare var luft under meg, og at fallet kom til å bli langt og hardt. Mens «Barafundle» hadde fulgt meg gjennom sensommeren med en sterk følelse av lykke, var det med gruppas siste album «Spanish Dance Troupe» at jeg begynte arbeidet med å stable meg på beina igjen.

Det er en mer konvensjonell skive, men med et imponerende overblikk. Passende nok var det selveste Robert Wyatt som anmeldte plata i Mojo. «Spanish Dance Troupe» har jeg spilt sjeldent mye. For sangene til bandet fulgte meg som oppmerksomme og vennlige ånder.

Oktober 2000 slapp de det hovedsakelig akustiske minialbumet «The Blue Trees», et lett teppe jeg kunne ta over skuldrene, i en fortsatt prosess under musikkens helende evner.

Året etter kom «How I long to feel that summer in my heart». Og det er den jeg vil skrive om nå.

Det er en spennende utvikling fra gruppas tidligste galskaper via «Barafundles» løssluppene pop-eksesser, og fram til det nære uttrykket de fant fram til på de senere skivene. På «Spanish Dance Troupe» høres fremdeles livsbejaende anarki og idérikdom, men i en mer avklart form.

«How I long to feel that summer in my heart» har en større stille kraft, som en meditasjon over noe som er tapt.  Beskuelser over tapt uskyld, fra den svevende brusboksen som reflekterer sola på omslaget, til tittellåtens innstendighet og lengsel etter en svunnen tid. Alt varte så kort. Hvor langt er nå og hvordan kan øyeblikk måles?

Det er et smakfullt arrangert og gjennomarbeidet album, som også er gruppas beste. Plata har en sømløshet og en enhetlig karakter som gjør at du aldri mister interessen. For Gjengen har teft for uortodokse melodiske løsninger i viser med en vidåpen fortrolighet. Som seg hør og bør for en walisisk popklassiker er den spilt inn i legendariske Rockfield studios.

Noen av låtene har et klart slektskap med forløperen. «Honeymoon with you» med Megan Childs karakteristiske fiolin og Norman Blake fra Teenage Fanclub som korer, og ikke minst «Stood on gold», har mye av den samme følelsen, som fortellingene fra den spanske dansetroppen. «Stood on gold» får meg også til å tenke på liknelsen om tiggeren som sto på en krukke med gull, som hele tida lå nedgravd i jorda under han.

Ellers utvider de paletten med flere instrumenter som på åpningssporet «Where does yer go now?». Her slår de seg løs med en eklektisk blanding av banjo, vibrafon, harmonium og moog til et strålende arrangement for stryk som gradvis vokser og fører fram til en overraskende slutt.

Lydbildet er først og fremst akustisk med sløye elektriske gitarer delikat plassert i miksen. Men det er nok av fine merksnodigheter. For eksempel et særlig sekstitallsinspirert arrangement for saksofon, trompet og trombone som kommuniserer med en steelgitar og et mystisk, men oppløftet kor.

Kjernen i gruppa var på denne tida Megan Childs, Richard James og Euros Childs samt gruppas faste lydtekniker og produsent Gorwel Owen. Låtene flyter flott sammen uavhengig av hvem som skrev hva. Gruppa løfter fram et lavmælt uttrykk balanserende på en line, som nesten oppløser seg i lufta. Noen av låtene minner meg om Velvet Undergrounds tredje album, ikke minst med tanke på stemningen.  «Easy love» viser hvordan stemmene kler hverandre med en varsomhet som både er «hazy» og «mellow», med en stein ambiens ikke ulikt våre skotske venner i Incredible String Band.

«Let the blue skies» er en klassisk poplåt med florlette koringer og wurlitzer. Men selv her merkes en underliggende skjør tristhet.  Det er bare på «Her hair hangs low» de skeier ut i en freakout-slutt slik bare de kunne gjøre. Tittelmelodien er et høydepunkt der den langsomt utvikler seg, med piano, forsiktig elektrisk gitar og hammondorgel, mot en rørende katarsis etter at trommene har kommet inn og Megan har tatt opp fiolinen.

Avslutningslåta «Hodgstons Hallelujah» løfter det skimrende vakkert med harmoni og dissonans lik to poler som trekker i hver sin retning. Gutta og piken fra Wales rakk et album til; «Sleep/Holiday» i 2003. Så var det slutt.

Eivind Sigurd Johansen
Eivind Sigurd Johansen
Artikler: 185