Plant

Plant

I løpet av ett år produseres det så mye kvalitetsmusikk at enkelte album forsvinner under den berømte radaren. Har dere for eksempel brukt tid på følgende fem album?

Robert Plant: «Carry Fire»

For fem år siden var Plant «plutselig» hjemme i England igjen og samarbeidet med bandet som nå heter The Sensational Space Shifters, med de to glimrende gitaristene Justin Adams og Liam Tyson.

Det er ikke feil å oppfatte Carry Fire som en videreføring av Lullabye, her gis det rikelig med plass og tid til å male opp mer abstrakte lydbilder, vekslet med elementer som har fulgt Plant helt fra Zeppelin-dagene. Et kompass som med betydelig eleganse og egenart svever mellom Afrika, dype amerikanske sørstater og rockens mer uunngåelige urbanitet. Plants stemme er mer enn noensinne et instrument. Som utfyller og flyter over og under på et vis som er Plant sentrale særpreg.

Que Aura

Que Aura

Kelley Stoltz: «Que Aura»

At Stoltz evner å lage drivende god musikk, er gammelt nytt. Det er måten han gjør det på som overrasker. For fra å være en popsnekker som lekte seg meg forskjellige varianter av vestkystpop, har Stoltz på «Que Aura» kastet seg over synthesizere og elektroniske dingser.

Det er derfor både morsomt og en anelse snålt at «Que Aura» trolig er Stoltz sin beste plate så langt. Noe jeg aldri hadde trodd etter første gjennomlytting.

Det fleste av låtene på «Que Aura» svever av gårde i et lett repeterende modus. Uten på noen måte å slå seg på brystkasse, sklir de under huden på lytteren. Det luftige og tidvis monotone lydbildet rydder plass for de nydelige, men litt sjenerte melodilinjene som ligger på lur bak veggen av synthesizere og gitarer. En kombinasjon som foruten å tilføre låtene en eggende og uforutsigbar dimensjon, lokker lytteren inn i låtene på en nesten umerkelig måte (Espen A. Amundsen).

Vektlaus

Vektlaus

Daniel Kvammen: «Vektlaus»

Å høre på «Vektlaus» er litt som å sitte i toppen av et tre å skue ut over stjernehimmelen. Ikke helt ulikt følelsen av å svaie rundt i en lysekrone etter et par øl, for de av oss som har prøvd det.

«Vektlaus» tar oss med på en frydefull reise der melodier og rytmer slåss om oppmerksomheten. Låtene, som gir assosiasjoner til alt fra Håkan Hellström, Flaming Lips og Pink Floyd til Jahn Teigen, er så umiddelbare og energiske at man skal være ytterst sær for ikke å bli bergtatt.

Produksjonen er ikke bare luftig, den er atmosfærisk og tidvis vektløs. Noe som tilfører plata en helt ny dimensjon sammenlignet med Kvammens suverene debutalbum, » Fremad i alle retninga». Et dristig, men riktig veivalg (EAA).

En skikkelig foreningRoger Græsberg & Foreningen: «Triste Sanger og Vals»

Nå hagler det igjen med norske americana-plater, bare i slutten av januar har det kommet kritikerroste plater med Tove Bøygard, Torgeir Waldemar, Country Heroes og altså Roger Græsberg & Foreningen. Enda flere forventes ut over våren, hold øynene åpne for utgivelser fra Northern Belle og Unnveig Aas.

Sistnevnte kan du høre allerede her, Aas er nemlig også sanger og musiker i Roger Græsbergs forente ensemble. På Triste Sanger og Vals er Aas en hjemmeavlet Emmylou til Græsbergs Gram

Tilnærmingen til countryhistorien er ikke ulik. Slik den utagerende rockeren Parsons hadde dyp og mystisk forståelse av arven fra Hank Williams via Johnny Cash, George Jones, Willie Nelson og Merle Haggard, har Græsberg og hans musikere en tilsvarende teft for den vinnende balansegangen mellom honky-tonken og rockklubben (TS).

Første siden 1988

Første siden 1988

The Dream Syndicate: How did I find myself here?

Alle elementene som gjorde at vi elsket bandets originale plater, inkludert liveplatene, er på plass. Jason Victor tar steget opp som The Dream Syndicates beste gitarist, flere hakk over både Karl Precoda og Paul B. Cutler.

Rytmeseksjonen Duck & Walton er like på plass som de var på 80-tallet. Steve Wynn har laget sangene som holder, åpneren, «Filter me through you», har kvalitetene som gjør at vi husker «Tell me when it´s over», «That´s what you always say», «Still holding on to you» og «Merrittville».

Det er stor variasjon mellom sanger som «Glide», «80 West», «The Circle» og det elleve minutter lange tittelkuttet. Dog uten av det fires på intensiteten. «Like Mary» er et lite pustehull, en touch mer folk enn resten.

Avsluttende «Kendra´s Dream» er laget i samarbeid med Kendra Smith, The Dream Syndicates originale bassist, ute av bandet etter det første albumet. Kendra synger som en mildere Nico. Med på plata er også keyboardisten Chris Cacavas, fra Green on Red. Han er kreditert som co-produsent sammen med bandet (TS).