For knapt en uke siden ringte Lyttelua meg for første gang siden august. Den lille Pommac-drikkende tassen med den slitne dusken, ville tilbake i manesjen. Jeg savner rampelyset og samarbeidet vårt, din bedritne vattnisse, var budskapet som strømmet gjennom luften.

For de av dere som ikke har kjennskap til luetassen, skal det nevnes at han foruten å tylle i seg altfor store mengder Pommac; drikken som går lett i fletta på luefolket, lett kan oppfattes som i overkant bedriten og slesk. Men det er bare utenpå. For innenfor alle sømmer og garnbitene banker det et hjerte for både deg og musikken.

Dødsflua fra Kongo

Ahhh... Pommac!

– Visste du at Harry Nilsson bøtta neppå med Pommac, din halvgamle krekling.

Omringet av Harry Nilssons «Nilsson Schmilsson» studerer Lyttelua bildene av Harry i et gammelt nummer av Mojo. Bilder av ham og John Lennon. Gutta på by’n. Lost weekend og alt det der.

– Nja, tror nok det var mer futt i de drinkene gitt, slenger jeg ut i støyen fra putrende speilegg og bacon. Årets første flue lander på den blankpolerte knollen min med et minimalistisk brak, som om den ønsker å understreke at den ikke er en døgnflue.

Det smeller i skallen og svien glir helt ned til øyelokkene, samtidig som flua deiser ned i stekepanna og danner prikken over i’en på det som mer og mer ligner en moderne matvariant av Sodoma og Gomorrah.

– Han drakk Pommac, din fjasebukk. Lua henger over meg med et morskt blikk og en fluesnapper i hånda.

– «Coconut» er og blir en hyllest til Pommac. Jeg bare veit det. Med Gud som mitt vitne, det står skrevet på veggen, det er skrevet i sanden, det er…mmm …

– … tankene til en syk, syk, syk lue som fullstendig har mista grepet. En lue som lukter Pommac herfra til søplebøtta. Og det der gjorde faktisk jævlig vondt, din lille rakker.

– Den stakkars flua er dau, og du sutrer som en liten drittunge. Din kalde jævel. Og tenk på meg da, jeg reddet faktisk livet ditt.

– Hæ?

– Han hadde mord i blikket. Dødsflua fra Kongo, morderen fra Afrika. Fy faen, det var nære på.

Cirka to minutter senere sover Lua på kjøkkengulvet mens jeg koser meg med egg, bacon og morderflue i stua. Jeg titter opp på bildene av Leo Sayer og Johnny Thunders, som blunker til meg fra veggen. Krøllene til Leo beveger seg i takt med «Without You». Det er tredje gangen jeg spiller «Nilsson Schmilsson» i dag. Jeg tenker på Harry. Jeg tenker på Gud. Og jeg tenker at jeg må høre skiva en gang til før jeg hiver luetassen under dyna og rusler hjem.

Jeg tusler ut på kjøkkenet og henter en kokosnøtt.

Askedrømmer

Etter å ha slept meg hjem med stjerner i panna la jeg med ned på sofaen og lo meg i søvn. Endelig hadde jeg opplevd en av ungdommens store helter live på John Dee. Jeg drømte at jeg var uovervinnelig, at jeg var tilværelsens mektigste vesen. Etter å ha passert broen, klødd løven bak øret og spist en Troika, gikk jeg ned til menneskene med mitt budskap:

– Kjøp platene til Elliott Murphy, skaff dere et liv brødre, ropte jeg fra torget kun ikledd et bananskall. Da den dekadente horden la meg i bakken skimtet jeg angsten bak de latterlige Surferosa-kostymene. Angsten som drev dem til vanvidd. Jeg reiste meg, kastet bananskallet og vandret mot byporten der jeg kastet fra meg asken. Glørne slo i takt med mitt helstøpte hjerte samtidig som blodårene eksploderte og sprutet nytt liv inn i drømmen.

– Sjekk den reima!

Det var et stort øyeblikk bare å være der, egentlig.

Da han satte seg ned ved pianoet og tråkket i gang «The Load- Out» ble jeg så glad at ordet glad sluttet å eksistere. Han bare satte seg ned og fylte rommet med magi. Den mystiske Ö, som jeg ikke har truffet på lenge, måtte ta et godt tak i skulderen min for i det hele tatt å holde seg oppreist.

Den mystiske Ö, som så lenge jeg har kjent ham, alltid har stått bakerst i lokalet med hendene i kors, stod lamslått ved siden av meg knapt en meter fra scenen. Da «The Load- Out» gikk over i «Stay», kunne jeg kjærtegne ordene han forsiktig slapp ut av munnen.

– Steike, som jeg elsker deg, Jackson.

Tre minutter senere var det hele over. Pianokrakken til Jackson Browne var tom og lysene var slukket. Vi så på hverandre, smilte og gikk hver til vårt.

Lyttelua, som for anledningen hadde styla på seg en real sidesleik, var som vanlig helt ute av kontroll. Etter å ha gledet seg i ni uker til å se sin store helt ramlet han etter 19 sekunder inn i et seksuelt ladet koma som fremdeles ikke har sluppet taket.

– Sjekk den reima, ble uttalt så mange ganger i løpet av konserten at selv Nils Bohr ville mistet tellinga. Reima luefanten siktet til var selvfølgelig en av koredamene i bandet. Et ikke ukjent fenomen for de av oss som kjenner den bedrøvelige rakkeren med den lille dusken.

Da publikum mot slutten av konserten begynte å rope ut navnene på låtene de ville at Jackson skulle fremføre, benyttet Lua anledningen til å gaule ut «Sjekk den reima» så mange ganger at sikkerhetsvaktene, etter et voldsomt basketak, så seg nødt til å fjerne den lille rakkeren som i løpet av konserten hadde konvertert til midtskill.

Nemlig!