Nick Lowe

Nick Lowe

Dette intervjuet ble første gang publisert 7. mars 2008 i ABC Nyheter.

På fjorårets «At My Age» viste Nick Lowe nok en gang fram sine beste sider. Konserten hans på Logen i Oslo i oktober var så bra at undertegnede uten å blunke belønnet den med 100 av 10 mulige stjerner. Nick Lowe går utenpå de aller fleste. Eller som Tom Skjeklesæther nylig skrev om reutgivelsen av Nick Lowe-klassikeren «Jesus Of Cool»: Jesus lever.

Jesus of cool

Jesus of cool

Og han lever i beste velgående. Mannen som foruten å ha vært gift med Johnny Cash sin stedatter, Carlene Carter, har bøttet ut en rekke knallskiver og produsert noen av mine absolutte favorittalbum.

Cash i et røft nabolag

Etter en nesten timelang samtale med Nick Lowe nevner jeg i en bisetning at jeg akkurat er ferdig med selvbiografien til den berømte produsenten Tony Visconti, mest kjent for sitt arbeid med artister som David Bowie, T.Rex, Thin Lizzy og Morrissey.

– Jake Riviera og jeg kjøpte huset hans, smeller det fra en opplagt Nick Lowe i det jeg trodde at intervjuet var over. Et intervju som så langt har vært en eneste lang opptur.

Johnny og June

Johnny og June

– Et helt vanlig og lite luksuriøst hus i Sheperds Bush i London. Et veldig røft nabolag på den tiden, og Jake og jeg eide knapt nåla i veggen, fortsetter Nick.

– Det beste med huset var at det hadde et studio. Faktisk spilte jeg inn flere av platene mine der. Visconti jobbet så vidt meg bekjent med både Sparks og Bowie i det samme studioet.

Og så forteller Nick den lille historien som har fått meg til å smile minst fem gang daglig den siste tiden.

– Johnny Cash og June bodde i der i to uker, forteller han med en stemme som røper at husker det som om det skulle ha vært i går.

Visconti og Bowie

Visconti og Bowie

– Johnny pleide å rusle rundt i området iført sceneantrekket sitt. Når han gikk i butikken var han «The Man In Black», sort frakk og boots. Nick ler en varm og smittende latter

– June hadde på seg lang minkkåpe, minkhatt og diamanter. Folkene som bodde der trodde ikke sine egne øyne. «Hello, Johnny», skrek de. De elsket dem virkelig. Og Johnny og June stortrivdes.

– De kom til markedet i Limousine. «Hello, Johnny», imiterer Nick på cokneyaksent før han glir over i Cash-dialekt: «Hi, what’s good today». Det var bare helt utrolig, sier Nick og ler så snøen smelter.

Sex Pistols var grusomme live

Stiff

Stiff

I fjor kom «The Big Stiff Box Set», en oppsummering av plateselskapet Stiff Records glade dager. Et plateselskap som foruten å ta i bruk friske slogans som «If it ain´t Stiff, it ain’t worth a Fuck» og «If they’re Dead, We´ll sign them», hadde en husprodusent og artist ved navn Nick Lowe. Den 14. august 1976 slapp selskapet sin første plate, singelen «So it goes»/ «Heart of the City». Artist? Nick Lowe, selvfølgelig.

I år er det tredve år siden Nick Lowe slapp sitt debutalbum, «Jesus Of Cool», på Stiff Records. Et album der Lowe gjorde narr av både plateselskapenes kommersialisme og kvaliteten på datidens popmusikk.

– Det jeg likte best var det faktum at punken og Stiff Records maktet å skape et alternativ de store selskapene ikke kunne konkurrere mot, svarer Nick når jeg spør han om Stiff og punken.

Sex Pistols

Sex Pistols

– Det fantes sjefer i flere plateselskaper som mistet jobbene sine på grunn av oss. Sjefer som hadde behandlet oss dårlig og som sparket oss ut døra. «It was a most wonderful experience» sier Nick og ler. – Men de fikk selvfølgelig jobbene sine tilbake.

– Da det skjedde trodde jeg virkelig at punken var selve essensen i det hele, at vi danset rundt liket til popmusikken.

– I dag har jeg et mer nyansert syn enn da jeg var midt oppi det. Jeg likte egentlig aldri punkmusikk, syntes den var «rubbish». Jeg var opptatt av at musikken skulle låte bra, noe punken ikke gjorde. Selv likte jeg jo for eksempel The Band.

– Likte du band som The Clash og Sex Pistols?

The Clash

The Clash

– Egentlig ikke, selv om singlene til Sex Pistols var supre. Noe som overrasket oss alle, for bandet var helt forferdelig live. Jeg var aldri spesielt opptatt av The Clash. Men de lagde et par bra album, så helt fantastiske ut og var en gjeng hyggelige karer.

Lages ikke bra musikk lenger

– Det finnes selvfølgelig unntak, men jeg synes nesten ikke at det har blitt laget god musikk etter punken, fortsetter Nick .

– Dagens popmusikk er utrolig konservativ og forutsigbar. Alt har blitt gjort så mange ganger at det ikke er mer å hente. Det eneste som er originalt er måten man reproduserer produktene på.

Howlin' Wind

Howlin’ Wind

– Hva hører du på selv?

– Jeg hører nesten bare på musikk som ble laget før punken. Det synes nemlig å være en uutømmelig kilde med musikk laget i perioden mellom 1950-1975. Sensasjonelt bra musikk lagd av mennesker fra en annen planet. De kom hit, lagde musikken og dro igjen. Det finnes knapt et bevis på at de har eksistert. Tonnevis av fantastiske plater. Jeg oppdager nye ting hele tiden.

Tourmanager og produsent

Nick Lowe produserte en haug med album på 70 -og 80-tallet. Flere av Elvis Costellos plater bærer hans signatur. Men Nicks første jobb som produsent var«Howlin’ Wind» av og med Graham Parker & The Rumour. Et band som fikk mye oppmerksomhet da plata ble sluppet i 1976. I heftet til re-utgivelsen skriver Graham Parker følgende: «I had the songs but I didn’t have many ideas. The band filled up the sound […] Nick was the pillar really. He had loads of ideas and seemed to know instinctively how to capture the spirit of how I had written the songs».

Elvis Costello

Elvis Costello

-Egentlig husker jeg ikke så mye av det, svarer Nick når jeg spør om hans første jobb som produsent.

– Jeg hadde vært tourmanager for Graham Parker & The Rumour. Jeg klarte å få dem opp av senga og opp på scenen til rett tidspunkt, det skal jeg ha, men bortsett fra det var jeg helt håpløs.

– Fordi jeg kom godt overens med gutta, jeg hadde jo spilt sammen med Brinsley og Bob Andrews i Brinsley Schwarz , spurte de om jeg ville produsere plata. Jeg hadde ikke peiling på tekniske ting, men hadde plukket opp et par triks av Dave Edmund da vi var sammen i studio.

The Basher

The Basher

– Om man ville bli musikkprodusent på den tiden, holdt det egentlig å si at man var det. Snakke som om man var det når man var i studio. Det gikk helt ok, men jeg ville sikkert gjort en bedre jobb i dag.

– Jeg liker så godt den litt råe lyden, skyter jeg inn.

– Det faktum at jeg hørte mye på soul, R’n’B og Country & Western-musikk, var nok med på å gi «Howlin’ Wind» et litt rått lydbilde. Og så var jeg veldig bra på å skrike til bandet: «Come on, let’s keep it dirty» eller «that’s enough, don’t do any more, we’ve got it. It’s a couple of mistakes in it, but it’s fine». Og da «Howlin’ Wind» ble sluppet syntes jeg den var helt topp.

At Nick fikk kallenavnet Basher, som i «bash it out now, tart it up later», var altså ikke tilfeldig.

Elvis hadde litt flaks

Clover, Huey Lewis ytterst  til høyre.

Clover, Huey Lewis ytterst til høyre.

Elvis Costellos debutalbum «My Aim Is True» var det første av mange Costello-album produsert av Nick Lowe. Et album som ble ranket som nummer 168 da magasinet Rolling Stones i 2003 kåret tidenes 500 beste plater.

– Elvis hadde litt flaks, faktisk, svarer Nick når jeg spør om«My Aim Is True».

– Det hadde seg nemlig slik at Jake Riviera, som var manager for Elvis og meg, og hans partner Dave Robinson (Riviera og Robinson grunnla plateselskapet Stiff), var managere for det fenomenale amerikanske bandet Clover.

– Men fordi Clover, som bestod av en gjeng utrolig dyktige musikere, praktisk talt landet i London den dagen punken slo igjennom i England, ble bandet «old fashion» over natten. De kunne knapt få seg en jobb .

Jake Riviera

Jake Riviera

– Noe som ga Jake ideen om å sende Elvis, som var helt fersk, over til gutta i Clover for å øve inn sangene sine med bandet. Resultatet ble at Elvis og Clover spilte inn sangene til «Aim Is True» med meg som produsent.

– Miksen av Elvis’ sofistikerte sanger og dyktige musikere fungerte svært bra. Elvis hadde dessuten en «angry edge» som fikk plata til å høres annerledes ut. «My Aim Is True» er, akkurat som«Howlin’ Wind», ganske underprodusert og enkel, konkluderer Nick.

Veldig glad i Elvis

Costello & Lowe

Costello & Lowe

Før Nick Lowe slo igjennom som soloartist spilte han i Brinsley Schwarz, et band som på tross av at de ble betegnet som et pubrock-band, definitivt også lot seg inspirere av amerikanske band som The Band og Crosby Stills & Nash.

– Elvis var en stor fan av Brinsley Schwarz, han var på mange av konsertene våre. Faktisk er jeg veldig takknemlig overfor Elvis, det var han som plukket opp Brinsley Schwarz-låta, «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love, and Understanding» fra søppelbøtta og gjorde den både kjent og populær. Selv den dag i dag tror folk at det er Elvis som har skrevet den. Noe som er helt greit for meg så lenge navnet mitt står på coveret, sier Nick og ler.

My Aim Is True

My Aim Is True

Om du måtte velge mellom din og Elvis’ musikk. Hva ville du valgt?

– Vel, det må vel bli Elvis, svarer Nick kjapt.

– Egentlig er vi ganske forskjellige. Jeg har mye å takke Elvis for både på det musikalske og personlige plan. Vi tar begge musikken vår utrolig seriøst, noe jeg ikke gjorde da jeg var yngre. Men forskjellen er at Elvis tar seg selv mye mer seriøst enn det jeg gjør. Noe som kan høres ut som kritikk, som det jo også delvis er, men vi er gamle venner og jeg sier bare hva jeg mener. Dessuten, alle vet jo at jeg elsker Elvis.

BS

BS

– Vil du si at han er litt pretensiøs?

– Han kan nok være litt pretensiøs. Eller kanskje bedre, litt kostbar, svarer Nick og ler.

– Han er ikke spesielt flink til å begrense seg. Noe jeg var flink til da jeg jobbet med ham. «Elvis, that’s too long, man. It’s too many words in this song. Why don’t we make two songs out of this song?», var ofte mitt råd til ham.

– Jeg tror folk har litt for mye respekt for Elvis. De tør ikke si: «Don’t do that, It’s a bad idea, man». Noen ganger skulle jeg ønske at han hadde spurt meg om råd, for jeg ville gitt ham det.

Et amerikansk mareritt

Graham Parker (med briller skygger lett for Mr. Brinsley S

Graham Parker (med briller skygger lett for Mr. Brinsley S

For å få oppmerksomhet ble Brinsley Schwarz sendt til USA som oppvarmingsband for Van Morrison på Fillmore East i New York. Bandets manager, foran nevnte Dave Robinson, sendte et kobbel av de mest profilerte musikkjournalistene i England for å dekke konserten. Det faktum at bandet, grunnet passproblemer, bare så vidt rakk konserten, at flyet til journalistene var forsinket, og at konserten ikke var av de beste, resulterte i en rekke dårlige anmeldelser.

– Jeg var ung og dum. Vi skjønte aldri helt hva som foregikk i kulissene. Da jeg leste en bok om hva som egentlig skjedde holdt jeg på å le meg i hjel, svarer Nick når jeg spør om den mye omtalte Amerika-turen.

Om du finner denne - kjøp!

Om du finner denne – kjøp!

– Jeg trodde jeg var verdensmester, men egentlig var jeg bare en skikkelig dust. Etter å ha skrytt til alle vennene mine om den forestående Amerika-turen, var det utrolig ydmykende å vende hjem til avisene som fortalte hvor håpløse vi var.

– Men i ettertid har jeg skjønt at det var noe av det beste som kunne ha skjedd meg. Å bli lagt i bakken på en sånn måte i så ung alder var faktisk et lykketreff. Opplevelsen fikk meg nemlig til å behandle pressen og berømmelsen med enorm respekt! Det lærte meg å være veldig, veldig forsiktig.

– Å ha et kjent ansikt er det absolutt verste med denne jobben. Når man er ung er berømmelse det eneste man er opptatt av, det beste i verden. Noe som selvfølgelig bare er tull. Kunsten er å være nesten berømt. Da unngår man nemlig at folk titter i handlekurven for å finne ut hvilken shampoo man bruker. Man slipper også kommentarer av typen: «Å, se så gammel han er blitt». Alt det der slipper jeg mye takket være amerikaturen, humrer Nick Lowe.

Mickey Jupp

Mickey Jupp

Jesus lever? Javisst, og spør du meg ligner han veldig på en kul gråhåret fyr som runder 59 i slutten av mars.

Avsluttningsvis (tror jeg) ba jeg Nick Lowe velge mellom følgende artister:

– Sex Pistols eller The Clash?

– Tror jeg går for det Clash.

– Richard Hell eller The Ramones?

– Definitivt The Ramones.

– Micky Jupp eller Ian Gomm?

– Uhyre vanskelig. Jeg foretrekker Juppies musikk, samtidig som jeg liker personen Ian utrolig godt.

Van The Man

Van The Man

– The Jam eller The Buzzcocks?

– The Buzzcocks.

– Dr. Feelgood eller 101’ers?

– Definitivt Dr. Feelgood.

 Magazine eller The Smiths?

– Vet egentlig for lite om dem. Tror jeg prøvde å unngå begge. Det gikk jo nesten ikke an å høre på The Smiths da de dukket opp.

En Popklikk-favoritt

En Popklikk-favoritt

– Squeeze eller Any Trouble?

– Squeeze er i en helt egen klasse. Dyktige låtskrivere. Jeg elsker Clive, men som sagt, Squeeze are something else.

 XTC eller Talking Heads?

– To ganske irriterende band, egentlig. Litt arty farty-aktige. Men jeg velger XTC.

– Ian Dury eller Madness?

– Begge er helt fantastiske. Umulig å svare på.

– The Pretenders eller Blondie?

– Går nok for The Pretenders, de har det lille ekstra. Jeg setter Chrissie Hynde meget høyt. Men jeg er også veldig glad i Blondie.

– Blur eller Oasis?

– Utvilsomt Blur.

– Van Morrison eller Jim Ford?

– Veldig, veldig vanskelig. Jim Ford har vært en vanvittig stor inspirasjonskilde for meg. Men det har jo Van også. Tar man utgangspunkt i mengden av plater, Jim har jo gitt ut så lite, tror jeg at jeg må velge Van, men Jim Ford vil alltid ha en stor plass i mitt hjerte.

– New York Dolls eller T.Rex?

– New York Dolls. Jeg syntes T. Rex var helt forferdelige.