new-order-stockholmDette var absolutt ikke Roskilde i juni. Det var et forblåst Stockholm i november. Vi hadde heller ingen leskende øl i en kasse vi kunne transportere over et dansk festivalgjerde. Vi trasket i stedet forbi Centralstasjonen uten ekstra rasjoner i sekken.

Dermed ble det full stans allerede etter noen hundre meter. Vegard frøs som en bikkje. Noen kilo lettere og mange år eldre i forhold til prime time 1984. Det kan gjøre den mest hardføre mo i knærne og frossen som en fiskepinne. Kaffepausen på den brune kaféen vi stoppet ved tok en stund. Og jaggu måtte vi ikke ha noen wienerbrød til kaffen.

Hvor gamle var vi egentlig blitt?

31 år var gått siden vår første Roskilde-festival, og vi skulle på New Order. Gjenoppleve gamle brit-helter fra Manchester. Globen i Stockholm var det eneste stedet i Norden hvor vi hadde mulighet å se dem. Vegard hadde spandert billett på meg fordi jeg hadde fylt rundt år. Ære være Vegard.

Opptakten var lovende. New Order hadde nylig sluppet et sterkt comebackalbum («Music Complete»), Den eneste som manglet var bassist Peter Hook. De siste årene har Hookey vært mer opptatt av å spille gjennom alle de gamle låtene med sitt eget band The Light, mens han krangler med tidligere bandmedlemmer i all offentlighet.

Bassisten hoppet av New Order i 2007 etter utgivelsen «Waiting For The Siren’s Call» og siden har han også fortalt hvor lite sannsynlig det er at han hopper på karusellen igjen. Han karakteriserer dem som kjedelige, gamle menn (til tross for at ett medlem er kvinne) og har døpt bandet om til New Odour

Det aller første som imidlertid bør gjøres for å heve stemningen ørlite grann, er å droppe advokatene som Hookey har hyret inn.

De andre new orderne hadde også surret seg bort underveis. Sideprosjektet het Bad Lieutenant. Sommeren 2010 var det ikke spesielt gledelig å se en gretten Bernard Sumner fremføre sine egne låter på Arena-teltet på Roskilde. Legenden og hans medsammensvorne spilte i et slags coverband for sin egen musikk.

Men i 2011 tok de endelig tak i vettet i det innerste skapet og plukket opp New Order igjen. Stephen Morris, Gillian Gilbert og Bernard Sumner er tilbake for fullt, med et gnistrende show. Det ville vi få med oss.

Turen var som vanlig genialt planlagt – uten en overordnet plan i bunn. Vi bestemte oss for kombinasjonen fly-tog akkurat i siste liten. Og hotell var under vurdering av Vegard helt til siste kvelden før avreise.

I 1984 var reiseplanen til forveksling lik: Vegard ringte meg samme dagen som festivalen startet: «Skal vi dra til Roskilde?» Jeg bekreftet, og han fikk tak i Andreas som fikset lånebil og var sjåfør. Med to haikere på slep dundret vi nedover i retning ferja i Helsingborg noen timer senere. Sjåføren drakk slett ikke kun kaffe og brus på ferjeturen, og vi snek oss inn på hotell i København for gratis overnatting. På festivalen tilbragte vi natten uten telt ved siden av bilen på en våt parkeringsplass av gress. Vi snek oss inn på festivalområdet på dagtid, ble kastet ut av Roskilde domkirke etter å ha balansert på galleriet etter lunsj og stoppet selvsagt i Christiania på vei hjem. roskilde-kirke

Vi fikk imidlertid med oss New Order på den Orange hovedscenen. Det var en av de aller første gangene «Love Will Tear us Apart» ble fremført etter at frontfigur Ian Curtis tok sitt eget liv fire år tidligere. Å se New Order i live var et stort øyeblikk for oss 19-åringer.

Den gang var vi fullstendig bekymringsløse og tålte trøkket. Nå knaket vi i sammenføyningene etter å ha blitt lurt av internett. Det var ikke mye Vegard hadde sjekket på forhånd. Men én ting stod klinkende klart for ham: Det var bare én kilometer å gå fra stasjonen til hotellet!

Dermed droppet vi taxi, noe som skulle vise seg å være en gedigen tabbe.

Etter kafferasten, vandret vi videre til Stadshuset, kanskje den fineste bygningen i hele Stockholm. Her ble vi grepet av arkitekturen, men kun for en stakket stund. Vi er jo blitt cyberjunkier vi også, med en ekstrem kort oppmerksomhetsgrad, og med stadige behov for nye skjermstimuli.

Kulda ga seg ikke, og på hitsiden av Mälaren myste vi over på noen båter langs kaia. – Det er dit vi skal, forklarte Vegard med et lurt smil.

Jeg hadde dessverre vært litt overivrig og fortalt Vegard om de billige båthotellene langs innsjøen. Han hadde umiddelbart slått til kvelden før avreise, og målet ble dermed å nå frem uten å falle i vannet.

Så vi la ut på vandring igjen. Det var i ferd med å bli den lengste kilometeren i våre liv. Vi var helt overbevist om at det måtte være det nærmeste skipshotellet, en riktig staselig gammel trebåt på vår side av broen. Vi lo av husbåtene på andre siden av vannet, de hadde elendig beliggenhet, mente vi.

Bomtur! Taxisjåføren utenfor den flotte hotellbåten forsøkte å forklare, på et sammensurium av ulike språk, at vi måtte gå rundt. Rundt Stockholm sentrum. Helt rundt broen og vannet og via Gamla Stan.

Så vi gjøv løs på en ny og atskillig lengre etappe.

Plutselig sto vi der. Ikke foran det etterlengtede båthotellet, men utenfor den gamle kirken. En hellig katedral: Det var den sengotiske middelalderbygningen Riddarholmskyrkan. Jeg hadde vært der før. I 2007, med storfamilien på morsiden. Vi hadde gått i fotsporene til oldefaren min, Gregers Winther Wulfsberg Gram. Som døde i 1929, men som var norsk statsminister i Stockholm i tre perioder før unionsoppløsningen. HB-kyrkan-gg2

Han hadde blitt slått til ridder av serafimerordenen i 1898, den fornemme utmerkelsen som svenskekongen deler ut. Gregers Gram var den siste nordmann som fikk ordenen før unionen ble oppløst. Våpenskjoldene var malt på metallplater og plassert på veggene inne i Riddarholmskyrkan. Jeg betalte 100 kroner i inngangsbillett og viste vei. Vegard ble imponert, og vi ble stående å diskutere med en svensk vakt om unionen. Han var tydelig på at grannelandene burde slå seg sammen igjen. Jeg utredet om min oldefar, som var en av de 184 nordmenn som stemte nei til løsrivelse i 1905.

Vi skiltes, vel forlikte, men uten den endelige masterplanen for hvordan unionen skulle gjenoppstå. Vegard og jeg gikk i retning Gamla Stan, og oppdaget plutselig at vi var fulle av koffein. Vi hadde gått i timevis uten en dråpe øl. Dessuten var det snart avspark på Gunners-Spurs. Vegard kunne ikke gi mer pokker i akkurat det siste, men han var også øltørst.

Dermed ble det nok en rast, denne gangen på en brun pub med store skjermer. Da den første slurpen med brigg tok tak i hele kroppen, ség vi inn i en deilig døs. Det som foregikk på tv-skjermen fikk mindre betydning, og vi så for oss en koselig liten lugar, med varme dyner. Likevel; vi ble sittende. I halvannen time.

Men til slutt var Vegard blitt så rastløs at han begynte å tromme med fingrene. Da skjønner alle som kjenner bassist Vegard at det er på tide å bevege seg videre i verden. Noe slørete i blikket, hev vi oss nå ut i den kalde novemberkvelden. Vegards største bekymring var min ekstreme tidsoptimisme: Han foreslo sporenstreks at det måtte bli taxi til Globen etter at vi hadde funnet båthotellet.

Hvis det var hans nøye uttenkte plan – at vi skulle gå så lenge at jeg ble mør nok til å ta drosje til et sted hvor det også gikk tog – fungerte den 100 prosent. Den siste rest av rebell var forsvunnet over kaikanten med en sureBayaJohnny-vind i Stockholm sentrum. Thåstrøm var ikke å se, vi gikk og gikk, både litt og litt til. Jeg følte meg som min gode venn Geir på Roskilde i 2002. Foran New Order på hovedscenen hadde han fått heroin-knekken i knærne, mens hodet hans hvilte mot det som måtte ha vært en tribune for funksjonshemmede midt på plassen foran scenen. Den gang ble vi stående noen meter bak for å se når han eventuelt ville ramle om. Han ble stående i samme positur i over én time.

selfie-samlet-hb-va-stockholm13 år etter hadde vi to omtrent samme knekk i kroppsholdningen der vi trasket bortover kaia. Så fant vi endelig Loginn hotel ved Söder Mälarstrand. Kaiplass 16. Som gamle tankbåter ség vi inn døren og stoppet knapt før vi var i kahytten i enden av båten.

Fem timer hadde det tatt, fra vi gikk av flybussen til vi satt på sengekanten.

– Hvem tar vakta, spurte jeg? Vegard svarte ikke, han hadde allerede sluknet.  Dermed fikk jeg følge innspurten av Arsenal-Tottenham i fred og ro. På VGlive. Og filosofere over hvorfor magen kjentes så uendelig tom.

PS! Konserten med New Order på Globens Annexet var enorm. Den kan du lese mer om her.

PPS! De tre gangene jeg har sett New Order, to ganger utendørs på Roskilde, og nå innendørs, har de spilt en av verdens beste rockelåter gjennom tidene – hver gang…

PPPS! Her er spillelisten fra konserten (19 låter!):

1. Singularity
2. Ceremony
3. Crystal
4. Age of Consent
5. 5 8 6
6. Restless
7. Lonesome Tonight
8. Your Silent Face
9. Tutti Frutti
10. People on the High Line
11. Bizarre Love Triangle
12. Waiting for the Sirens’ Call
13. Plastic
14. The Perfect Kiss
15. True Faith
16. Temptation

Ekstra:
17. Atmosphere
(Joy Division cover)
18. Love Will Tear Us Apart
(Joy Division cover)
19. Blue Monday