93293FA2-85FD-4852-AB6A-2F9C6ED1B8D1Plateanmeldelser:
Lou Reed: «New York» (1989)
Lou Reed & John Cale: «Songs for Drella» (1990)
Lou Reed: «Magic And Loss» (1992).

Lou Reeds innflytelse på rockhistorien kan knapt overvurderes enten det er med bandet Velvet Underground eller som soloartist. Han fremstod som en kompromissløs kunstner helt fram til sin død i 2013.

Vi har alle våre favoritter blant soloplatene; «The Blue Mask», «Berlin» og «Transformer» er selvfølgelig helt enestående. For meg er det likevel de tre konseptalbumene som ble utgitt i årene 1989, 1990, 1992 som står aller høyest. Lou Reed nærmet seg femti. Han fremstod som mer moden. Kanskje mindre kynisk? Det brukes enkle virkemidler. Få instrumenter. Lou Reeds stemme er langt fremme i lydbildet slik at tekstene kommer tydelig frem.

På plata «New York» ser han utover seg selv. «Songs For Drella» brakte Lou Reed og John Cale sammen for å lage enhyllest til den nylig avdøde kunstneren og inspiratoren Andy Warhol. «Magic And Loss» er om nettopp det, en feiring av livet og en bearbeiding av sorgen etter to venners kreftdød — et svært personlig album. Dette er tre album som betyr noe.

New York (1989)

«This album is meant to be listened to in one 58 minute (14 songs!) sitting as though it were a book or a movie.»

Dette skriver Lou Reed på omslaget til «New York» fra 1989 og signaliserer at dette er en ambisiøs konseptplate han er svært stolt av. Og det hadde han all grunn til å være. Dette er Lou Reed tilbake i storform etter et noe variabelt 80-tall. Jeg husker at jeg var på min lillebrors rom da NRK sendte Sigbjørn Nedlands intervju med Lou Reed om plata, så her snakker vi ting som har gjort inntrykk!

Plata handler naturlig nok om livet i New Yorks skyggeside. På bitende «Dirty Blvd» og «Endless Cycle» er det hard realisme som gjelder: «The bias of the father runs on through the son and leaves him bothered and bewildered». Men plata er også svært politisk på andre plan. Reed har vurdert nasjonens tilstand, og han liker ikke det han ser. Han trenger«A busload of faith to get by». Reed går til angrep på dobbeltmoralisme, og slår hardt i flere retninger. Lista over navn som får sitt pass påskrevet eller i hvert fall nevnes er lang:

«Good evening Mr. Waldheim, and Pontiff how are you?». Og i sporet jeg liker aller best og som rocker hardest, «Strawman», heter det: «Does anybody need the sins of Swaggert, part 6,7,8 and 9?» og i «Sick Of You»: «They say the President is dead, but no one can find his head, it’s been missing now for weeks, and no one noticed it, he had seemed so fit, and I’m sick of it.» Formuleringen er ikke mindre aktuell i dag, dessverre.

Rob Wasserman (bass), Mike Ratkhe (gitar) og Fred Maher (trommer) er viktige bidragsytere til platas lydbilde, men også flere som Velvet Undergrounds Maureen Tucker deltar på albumet.

Rock blir ikke stort bedre. Og dette er ikke musikk slik man kanskje skulle forvente mot slutten av 1980-årene. Dette er herlig, tidløs gitardrevet rock! Reeds beinharde stemme og ditto gitararbeid står sentralt. Han er sint. Han er oppgitt. Plata er helhetlig, men samtidig variert. Den engasjerer fra start til slutt. Én time i dette selskapet går fort!

«New York» er høyt på lista over tidenes aller beste album.

«Songs for Drella» (1990)

«I wish I was a robot or a machine
Without a feeling or a thought
People who want to meet the name I have
Are always disappointed when they meet me
Faces and names, I wish they were the same
Faces and names only cause problems for me»

Den originale personen og kunstneren Andy Warhol og hans verksteder og samling av andre kunstneroriginaler innen film, musikk og bilder, «The Factory», var sentrale i Velvet Undergrounds karriere i 1960-årene. Warhols kallenavn var «Drella» en kombinasjon av «Dracula» og «Cinderella», noe som nok var en presis beskrivelse av den sammensatte personligheten. Tekstene til «Songs For Drella»understreker dette.

Generøs nær det selvutslettende, men også krevende. I 1987 døde Warhol etter en rutineoperasjonen. I kjølvannet av Warhols begravelse kom de to tidligere Velvet Underground-frontfigurene sammen for å lage en hyllest til Warhol, «Songs For Drella». Hyllesten ble utgitt på plate i 1990 og fremført på scene noen få ganger. Mot slutten av plateinnspillingene skal det ha blitt ganske ampert mellom de to, men ikke verre enn at Velvet Underground ble gjenforent i 1993 for konserter.

På «På Songs For Drella» får vi personlige låter fra Reed/Cale, der de reflekterer over sitt forhold til Warhol, livet i «The Factory» og unnlatelsessynder:

«Andy, it’s me, haven’t seen you in a while
I wished I talked to you more when you were alive
I thought you were self-assured when you acted shy
Hello, it’s me»

Vi får Warhols perspektiv i den nydelige sangen «Style It Takes» sunget av John Cale samt «Trouble With the Classicists» og «Images». Albumet følger stort sett kronologisk rekkefølge, og starter om det å vokse opp i en småby, Pittsburgh, en by som er for liten til å romme en personlighet av Warhols kaliber.

Vi følger Warhol gjennom årene med «The Factory», attentatforsøket på ham og frem til etter hans død. John Cale snakker fram «A Dream», basert på Warhols dagboknotater. Det pene og styggvakre går hånd i hånd på denne plata. Lou Reed og John Cale spiller alle instrumenter selv. Cales fiolin og piano står godt til Reeds gitar; dette låter som et fullt band. En flott hyllest til «Drella»!

«Magic And Loss» (1992)

«Between two Aprils I lost two friends, between two Aprils magic and loss …»

«This album is dedicated to Doc and especially to Rita.» Doc og Rita er to venner som mister livet av kreft. Artisten Doc Pomus hadde hjulpet Lou Reed med å etablere seg som artist 25 år tidligere. En regner med at Rita er «Rotten Rita», en sentral person i miljøet rundt Andy Warhol mot slutten av 1960-årene. Rita var angivelig død i 1992, men døde visstnok ikke før 2010, så her faller ikke alle brikkene på plass.

Utgangspunktet for plata var egentlig magi da Lou Reed hadde hørt historier om magikere i Mexico. Så oppstod sykdom hos vennene.

Klassisk oppsett med akustisk og elektrisk gitar, bass og trommer. Ringrever som Mike Ratkhe, Michael Blair og Rob Wasserman bidrar foruten Lou Reed selv. Lou Reed prater og synger. Tekstene er tydelige, det gis lite rom for tolkninger. Men det fungerer. Platas styrke ligger i helheten. Musikalsk fremstår flere av platas låter som enkle, ettertenksomme og nedtonede låter. I andre låter sparker det mer fra; Michael Blair setter tempoet på trommer. Det er driv nok i flere av låtene til å hindre at dette noen gang blir kjedelig. Gitarene er sentrale hos Reed. De fargelegger, skaper stemningsskifter og gir samtidig en tydelig signatur.

Jeg skrev at tekstene er tydelige. Alt trenger ikke være subtilt for å være stor poesi. Låtene følger — som på «Songs For Drella»— omtrent rekkefølgen på begivenhetene. Etter introen blir vi presentert for «What’s Good». Den hyller livet, men peker på paradoksene: «You lived a life other’s throw away nightly, it’s not fair, not fair at all». «Power And The Glory» handler om magikerne ved Amazonas for så å overføre dette til vennenes sykdom: «I saw a man hang from a cliff by the lips to his toes in the jungle of the Amazon…I saw a great man turn into a child, cancer reduce him to dust».

Vi får låten i to versjoner; èn i begynnelsen av plata og en insisterende versjon før platas konklusjon. I andre låter synger Reed om at magikerne må hjelpe dem nå; han vil gjerne tro på mirakler. I fantastiske «Sword of Damocles» peker Reed på en strålebehandling med store bivirkninger. Samtidig tanker om hvordan en livskrise får frem tanker om et liv etter døden: «I know you hated that mystic shit». Låtene tar oss videre med til minnestund og kremasjon. Forsoning og snev av ironi: «Isn’t it something you’d say, tomorrow I’m smoke.»

Platas siste spor, «Magic And Loss» er en mesterlig konklusjon:
«There’s a bit of magic in everything
And then some loss to even things out.»

Det kan være krevende å høre plata fra start til slutt i en full time. Men det gir avkastning. Når plata er avsluttet, er Reed — og lytteren— kanskje på vei videre i livet, nærmere forsoning med de tap og savn livet gir oss alle. Som Lou Reed fortale Leif Gjerstad i 1992: «I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss». Lou Reed spilte dette albumet i sin helhet i Oslo Konserthus i 1992. Et minne for livet.

«New York», «Songs For Drella» og «Magic And Loss» fremstår minst like sterke i dag som da de ble gitt ut for rundt tretti år siden.