Lørdag er en fin dag å finne roen. Se på fotballkamper. Drikke noe godt og helsebringende. Spise mat utenom det vanlige. Lytte på gode musikktips fra Popklikk. Her har du 20 sterke anbefalinger, henter fra 11 album Popklikk-redaksjonen setter stor pris på. Vi har også plukket ut fem nypressede låter. Spilleliste nederst i saken. God fornøyelse!

Prefab Sprout: «Crimson/Red»

Når Prefab Sprout, et av tidenes beste popband, nok en gang skrev seg inn i musikkhistorien i 2014, var det bare å takke den eller de som trekker i trådene. Med låter som «Billy», «The Best Jewel Thief In Town», «Mysterious» og «The Old Magician», viser Paddy McAloon at han fremdeles er en musikalsk trollmann. Tekstene? OMG! «Crimson/Red» er et must for alle som elsker musikk.

Sivert Höyem: «Moon Landing»

«Moon Landing» er en stemningsfull og rockete skive som ligger langt nærmende Madrugada-platene enn Siverts tidligere soloalbum. Åpningslåta «Belorado», som sender tankene til gamle ærverdige The Who, er verdt pengene alene. Når det er sagt, det finnes mange musikalske godbiter på «Moon Landing», plata der Sivert for første gang er like mye rockgitarist som sanger.

Lilly Hiatt: «Trinity Lane»

En plate som sender en bunke takkekort til Lillys pappa, John Hiatt. Hadde pappa John laget «Trinity Lane», ville den vært blant hans beste. Måten Lilly blander pop, rock og country på, har definitivt mye til felles med flere av skivene faren hennes slapp på 80-tallet, som for eksempel «Riding With The King», «Bring The Family» og «Slow Turning». Når det er sagt; Lilly står svært godt på egne ben. Hennes evne til å blande det såre og hudløse med det tøffe og fandenivoldske, tilfører låtene både særegenhet, energi og en stor mengde ektefølt pathos.

Ian Hunter: «Man Overboard»

«Man Overboard» er et fremragende rockalbum i skjæringspunktet mellom Bob Dylan, Bruce Springsteen, Tom Petty og Willie Nile. Fine tekster, snertne melodier og musikalsk autoritet gjør at albumet ikke slipper taket om du først byr den inn. «Girl From The Office» er trolig en av de gladeste låtene mannen har laget. Og som vanlig fyller Hunter på med et par-tre himmelske ballader.

Michael Head & The Red Elastic Band: «Adiós Señor Pussycat»

«Adios Senor Pussycat» renner over av musikalitet, skapertrang og ny giv, og er definitivt noe av det ypperste Michael Head har skapt så langt i karrièren. En karrière bestående av et par album som allerede skinner på min musikalske stjernehimmel. At flere av låtene har hentet inspirasjon fra to av Heads favorittband, The Byrds og Love, er helt etter boka. De lett psykedeliske innslagene og de jinglejanglete gitarene, er spredd rundt omkring og overalt. Som for eksempel på de kruttsterke låtene «Overjoyed» og «Workin’ Family»

Salem Al Fakir: «Astronaut»

På sin andre plate blander Salem pop, rock, soul og jazz på en utsøkt måte. Hans sofistikerte og lekne melodier kles opp med musikalske krumspring og raffinerte arrangementer som gjør musikken både tiltalende og utfordrene. Salem, som begynte sin musikalske karriere som fiolinist, er i dag en fullblods popartist det nesten er umulig ikke å like. Gutten har rett og slett soul. Låter som «Cold Shower» og «Astronaut» treffer deg med lynets hastighet eksklusive moms.

Dawes: «Stories Don’t End»

Setter du pris på artister som Fleetwood Mac, The Eagles og Blue Rodeo vil lykketermometeret sprenges når «Stories Don’t End» danser rundt i den delen av hjernen som er merket «Sabla bra». At Jackson Browne også lever og ånder mellom rillene er det ingen tvil om. Men selv om Dawes utvilsomt låner av sine helter, klarer de på utmerket vis å fremstå som et band med både egenart og substans. Med Taylor Godsmith i spissen, evner nemlig bandet å lage melodisterke låter som nekter å slippe taket.

Fjorden Baby!: «Fjordkloden»

«Fjordkloden» er et sabla underholdende, melodiøst og fengende album der det også er satt av plass til sjarmerende plingplong-lyder og frekke gitarpartier. Albumet høres tidvis ut som en litt skrudd og loddefjordsk utgave av britiske 80-tallsband som New Order, Happy Mondays og The Cure. Tekstene er både overjordiske og enestående fascinerende. Ikke nok med at de er både smarte, morsomme og underfundige. De er jaggu meg snåle, kloke, alvorlige og helt koko også.

The Avett Brothers: «I And Love And You»

Måten The Avett Brothers kombinerer americana-sjangeren med reinspikka pop sender tankene til band som The Byrds, The Beatles, Blitzen Trapper, Felice Brothers og Ben Folds. Det gjør selvfølgelig heller ingenting at mesterprodusent Rick Rubin har holdt i spakene. Jo da, dette funker som bare pokker. Skulle «I And Love And You» mot formodning ikke engasjere slenger du isteden The Duke & The Kings utmerkede «Nothing Gold Can Stay» opp på spilleren. En plate som selvfølgelig er helt hertug.

Stein Torleif Bjella: «Heidersmenn»

Med Kjartan Kristiansen bak spakene har hedersmannen Bjella laget viserock fylt med et persongalleri som treffer både hjerte og hjerne. Bjellas tekster er både finurlige, morsomme og rett på sak, og dialekten hans er så vakker og sexy at selv en voksen mann må titte litt i bakken både titt og ofte. Måten Bjella blander sorg, kjærlighet, humor og ironi på er helt unik i norsk sammenheng, noe som igjen gjør at han fremstår som en redningsmann for de av oss som ikke orker flere karaokesangere uten X-faktor.