mott-samletDet er rart hvordan vi kan huske så presist når, hvor og hvordan vi hørte en artist eller en låt første gang. Det er som med de store forelskelsene. Strenger i hjertet som uventet svinger i energisk og kjærlig vibrasjon.  

Det begynte med «Sweet Angeline» fra Brain Capers-albumet. Den har dette umiddelbare og enkelt insisterende pianokompet, og et orgel som freser lik en stor katt. «Oh Angeline, I love you, your mouth is like a sting / And when I close my eyes each night, I often hear you sing». Ian Hunters stemme traff meg med kraft og personlighet, som et plutselig slektskap til en eldre ukjent bror. Innspillingen er på ingen måte teknisk perfekt. «Sweet Angeline» raser som et godstog uregelmessig bortover skinnene. Noen ganger virker det som det nesten sporer av. Jeg står på stasjonen og ser vognene rase forbi med kav av snø som virvles opp og kastes rundt på perrongen.

Mick Ralphs gitarsolo har en glød som er kvintessensen av rock and roll.  For på mystisk vis tappet denne lurvete gjengen direkte fra kilden.

Kvelden før satt jeg i bilen så lenge jeg kunne, før batteriet gikk tomt, og lyttet til Moody Blues «On the Threshold of a Dream» på 8-spors kassett. Over snø og høye brøytekanter kastet måneskinnet et trolsk scenelys på lysningen i skogen. Et motsatt mørke. Vi var mye underveis det første året, og jeg bodde nærmest i bilen. Rock var det eneste jeg egentlig var opptatt av, med en voksende uro i meg, som stilnet under musikkens oppmerksomme kjærtegn og forsiktige løfte om opprør og tilhørighet. Neste dag strevet jeg med å gå opp løyper i en skog jeg verken likte eller var fortrolig med. Lørdag ettermiddag satt jeg sliten, våt og kald i den lille sofaen, og stilte inn reiseradioen mot frekvensen til svensk radio P3.  Det var i det øyeblikket Ian Hunter albuet seg vei gjennom eteren, og inn i den nybygde hytta i Hurdal. Det kan ikke ha tatt mange taktene. Jeg var hektet fra der til nå.

Da «Brain Capers» kom hadde jeg akkurat begynt å lese engelske musikkaviser. Det åpnet nye horisonter, med en ukjent verden å oppdage på den andre siden av havet. Men New Musical Express, Melody Maker og Sounds hadde en merkelig uregelmessig distribusjon i  Bærum. Dette innebar hyppige og ofte resultatløse turer til de grønne Narvesen-kioskene langs trikkelinjen. Ian Hunter med de store mørke brillene og det krøllete håret, var en gåtefull og fascinerende skikkelse. Det gikk ennå ett år før de slo gjennom med «All The Young Dudes», en innspilling som fremdeles gir gode frysninger hver gang jeg hører den. Men det er en annen historie.

Guy Stevens hadde en visjon. Han ville sjøsette et band, som med utgangspunkt i Bob Dylans kart og en kombinasjon av orgel og piano, kunne sette fri de destruktive, men frigjørende krefter i rockens monolittiske kraft og mytologiske styrke. Han var med andre ord dedikert til å finne rockens sjel gjennom den ville lyden av kvikksølv. Stevens hadde allerede initiert og døpt Procol Harum, og sto bak tekstideen til «A Whiter Shade of Pale». Han var en sentral figur i Londons undergrunnmiljø, som DJ, musikalsk fritenker og connaisseur. Guy Stevens var løselig tilknyttet Island Records som talentspeider og produsent, og satte sammen lidenskapelige LP-utgivelser med obskur R&B og Soul på Sue etiketten. Stevens var en intens ekstatisk trollmann, som levde på en diett av alkohol, amfetamin og rock. Etter å ha sittet noen måneder i fengsel i 1968, satte han planen sin i live.

Visjonen het Mott The Hoople.

For å realisere konseptet hadde han funnet et band fra Hereford, vest i England, nesten mot grensen til Wales. De kalte seg Silence og var ledet av Mick Ralphs. Gruppa hadde strevd flere år uten å komme noen vei. Silence skifter nå nølende navn til Mott The Hoople. Siden bandet ikke hadde en sanger eller frontfigur som appellerte til Stevens pretensjoner, blir Ian Hunter, tilfeldig og nesten hasardiøst, rekruttert som ny vokalist og pianist. Både Island og gruppa gir Stevens frie hender. Men det er et håndtrykk med et underliggende Faust dilemma. Lik Aladdin som gnir på lampa, så Stevens det som sin oppgave å løslate den udefinerte ånden til rock and roll.

Men Guy Stevens var en levende trykk-koker. Til og med håret hans var elektrisk. Han blir gruppas manager, produsent og psykiske guide på veien til kilden av rock.

Mott1MOTT THE HOOPLE (1969)

Det er et lovende førstealbum. De prøver seg fram og dypper tærne i vannet.

Omslaget er et fargelagt litografi med øgler som kommer til liv, og beveger seg ut av skisseboka på arbeidsbordet. Plata åpner med en blytung instrumentalversjon av «You Really Got Me», med vekt på Mick Ralphs gitar og sikre fotavtrykk på wah-wah pedalen. Ved siden av det karakteristiske lydbildet med orgel og piano, blir personlighetene og individualiteten til musikerne introdusert. Men det er som en integrert enhet i et tett bandfelleskap de først og fremst leverer. På de tidlige promobildene virker Ian Hunters rolle diffus, og gjerne med en tilbaketrukket plassering i bildet. Det var fremdeles Mick Ralphs sitt band. Hvilken rolle Hunter skulle ha i bandet syntes uklar. Som pianist var han svært begrenset, og helt uten erfaring som frontmann.

«At The Crossroads» fungerer likevel godt med Ian Hunters karakteristiske stemme. Han holder ennå mye tilbake, og innflytelsen fra Bob Dylan er tydelig.  Orgelet låter flott gjennom en lett skurrete Leslie-høyttaler. Det er et driv og løssluppen energi, som få andre band var i nærheten av, med tapning fra rockens fremdeles blodfylte arterier. Enda en coverlåt, «Laugh At Me», er  som tatt ut av Blonde On Blonde, med en ektefølt dynamikk som løftes opp i rockens katedral, stillferdig svevende under alterskipet. Mick Ralphs får strukket ut vingene mot slutten, med en herlig solo til Stones-inspirerte koringer. Hunters første originalbidrag «Backsliding Fearlessly» er igjen tett opp mot Dylan, nesten som en rekonstruksjon, men refrenget er likevel uimotståelig Hunter.  «Rock and Roll Queen» er heftig og småkaotisk Mott. Det er for så vidt en enkel låt, men det er også en programerklæring.

Overend Watts har en rund lyd i bassgitaren, og en intuitiv forståelse for hvor han skal legge seg i lydbildet, med ivrige anslag og overtente løp. Etter hvert dukker det opp et ølbefengt skurrende orgelet fra den nærmeste puben. «Half Moon Bay» er en Hunter/Ralphs ballade og klassisk tidlig Mott, med den særegne dynamikken og samspillet over det Leslie surklende orgelet. Den er likevel for lang, med et litt klønete pianobasert mellomspill. Likevel; sikkerheten når de trår til for fullt, helt uten sikkerhetsnett, passe arrogante og høye på pæra med humor og slu intelligens er strålende. Avslutningsporet som er kreditert Stevens, er konsentrert uro, kaos og berserkergang slik han elsket det.

MAD SHADOWS (1970)Mott2

Dette er en ofte undervurdert og oversett plate i katalogen deres. Men det er her Hunter finner stemmen og urkraften som vokalist og låtskriver. Han er fem til sju år eldre enn de andre, etablert med barn og familie. Men Ian Hunter står også på kanten av stupet, og stirrer ned i et bunnløst dyp. Han er kastet ut hjemmefra, og med risiko for å bli droppet av bandet. Han må svare på utfordringen og innfri alle forventninger som knyttes til ham.

MAD SHADOWS er rotete og ufokusert. Det utflytende og mørke omslaget beskriver sånn sett innholdet godt. Plata er som en skitten tornado som sprer kaos og smittende vanvidd på sin ville ferd gjennom innspillingstudioet. Alt de mangler av finesse og tekniske ferdigheter gjøres opp for med konsentrert energi, mangel på disiplin og Ian Hunters effektive knyttneve piano. Kunst er ikke her et speil, men en hammer.

Selv om bandet fyrer på alle sylinderne er dette Stevens og Hunters album. Det begynner med «Thunderbuck Ram» der Mick Ralphs får slippe til som vokalist. Både sang og uttrykk er ikke ulikt Black Sabbath i samme periode, med utemmet råskap i frie tøyler.

«No Wheels To Ride» er den første klassiske Mott låta. Det er en sørgmodig naken sårhet i stemmen til Hunter. Låta har en flott Ralphs solo og Ad lib vokal fra en påtent og hissig Hunter. «You Are One Of Us»  er veldig kort, med et herlig gospelinspirert kor over Allens berusende orgelakkorder. Men den slutter akkurat når det begynner å bli spennende. «Walkin’ With A Mountain» refererer til Leslie West, som de var blitt kjent med på turne i USA. Det en av de beste tidlige rockerne deres, selv om den har en enkel repetitiv karakter. Og de viser fingeren til med Mick Jagger som stikker innom kontrollrommet.

Buffin er en enkel, men likevel uforutsigbar trommeslager. Han prøver på det meste uten alltid å få det til. Men det stanser han ikke. Buffin er som en gjenstridig Duracell kanin, som aldri har tenkt å overgi seg.  Noen ganger når jeg hører på MAD SHADOWS tenker jeg på MC5, på den andre siden av Atlanteren, i samme periode. De har mye av den samme sjelen og villskapen i uttrykket, selv om MC5 nok er sterkere musikere og med en mer politisk agenda.  Da jeg hørte plata første gang var det Ian Hunters dramatiske «I Can Feel» som gjorde mest inntrykk på meg.  Både tittelen og tekstens betraktninger sugde jeg til meg som en svamp. «I Can Feel» har en sjelden sjelevrengende vokal som bare Ian Hunter kunne stå bak. Foran et gospelinspirert kor synes villdyret bak de mørke brillene. Innspillingen har også en sjelden knirkete basstrommepedal.

«Threads of Iron» er en Mick Ralphs låt som Hunter synger versene på. Det er en merkelig låt, med uptempo country rock på versene, og et refreng som bryter vesentlig med versene før unison riffing over Overend Watts basstema tar oss med på en nedstigning til Guy Stevens inferno.  Avslutningslåta «When My Minds Gone» er Hunters spontane tolkning av Guy Stevens tanker, mens produsenten stirrer han  i senk fra den andre siden av flygelet. Verden Allen henger så vidt med på orgel, mens de andre pusler slitne i bakgrunnen. Jeg pleier å hoppe over den.

MAD SHADOWS er en gjennomført slurvete innspilling i en grumsete tåke av skødd og harmoniske feil. Alt flyter ut. Men det gjøres med stahet og buldrende spenning.

Den er en plate de aldri var fornøyd med, men den ble gitt ut likevel. For å komme seg videre bestemmer de seg for å kutte forbindelsen til Stevens.

Platetittelen MAD SHADOWS rappet de foran nesa til en misfornøyd Steve Winwood. Han responderte senere med «The Low Spark Of The High Heeled Boys». Pussig nok hadde Rolling Stones allerede stukket av gårde med STICKY FINGERS, som var det opprinnelig tiltenkte navnet på albumet.

WILDLIFE (1970) Mott3

Albumet har et flott omslag, som så mange skiver på Island. Jeg har coveret, men har mistet selve plata. Det er Mick Ralphs som tar kontrollen på WILDLIFE. Plata er stort sett selvprodusert, har et mer behersket uttrykk og er lysere i lyden. De hadde turnert i USA og det setter sitt preg på plata, med en klar innflytelse fra samtidig  amerikansk rock. Selv om det er flere Mick Ralphs bidrag, er det likevel Hunters låter som skinner best. De er blant hans aller beste.

Mick Ralphs «Whiskey Women» gir plata en fin start, som følges opp av «Angel of Eight Avenue». Det er en tett og skarp observasjon av Ian Hunter, og viser tydelig at han som låtskriver hadde et stort potensial. «Wrong Side of The River» er akustiske gitarer og piano i et Neil Young farget landskap. «Waterlow» er en vakker Hunter ballade med flott arrangement for strykere. Jeg er ikke så begeistret for «Lay Down». Den har Mott energien, men den går ingen steder, og stamper mest statisk enerverende opp og ned.

Andresiden er svakere med behagelig, men småkjedelig country-rock. Mick Ralphs Amerika fascinasjon tar han senere videre i Bad Company. Hunters «Original Mixed-Up Kid» fungerer klart best.  Plata avsluttes med en konsertinnspilling  av «Keep a Knockin». Den er ute av karakter med resten av plata, men fanger gruppa live på sitt aggressivt beste og med Mick Ralphs ”firing at will”. Dette er udødelig headbanging fra tidlig syttitall. Get into it! Verden Allen går banans som en fryktløs rock and roll kriger.

På denne tida var gruppa i eksistensiell kamp for å overleve som band og beholde platekontrakten med Island. Men ingen kunne utfordre Mott The Hoople på universiteter og konsertlokaler i England. Gruppa hadde etablert seg som den lille øyas ledende live band, og kunne blåse de aller fleste av scenen. De spiller helt uten sikring eller antydning til sikkerhetsnett. Dette var de sjelden gode på, og  Ian Hunter framstår som en alternativ John Lennon. Men som plateartister hadde de kun hatt begrenset suksess.

Bonusspor på CD utgivelsen fra Angel Air er «It´ll be Me» mange engelske artister hadde en forkjærlighet for, samt en drivende versjon av Mountains «Long Red». Leslie West hadde ikke overraskende gjort stort inntrykk på Hunter og Ralphs. Den opprinnelige plata spredde som de andre lett forvirring og forfjamset begeistring i USA.

BRAIN CAPERS (1971) mott4

De er tilbake og mener alvor. Guy Stevens er også på plass i kontrollrommet igjen.

Dette er selvsikker og erkebritisk hardrock eller punk med en søt menneskelighet. Gruppa har funnet en rastløs fred. Stevens knuser møbler i studio, og girer de opp til en siste fest før det røde lyset skrus av. Vi hører at bandet er i ferd med å gå litt tom for krefter, og plata er preget av arrogant standhaftighet og en begynnende oppgitt resignasjon.

Orgelet ligger høyt i miksen på «Death May Be Your Santa Claus». Den har et halsbrekkende Stones’ kjør, riktignok med noen feilskjær, men uten Sverre Lunde Pedersen dimensjoner. «Your Own Backyard» er en medium tempo rocker, slik bare de kunne gjøre det, om veien ut av stoffavhengighet. Her ligger vokalen litt lavt i miksen. Det er først på neste coverlåt «Darkness, Darkness» av Jesse Colin Young, at Mick Ralphs lar høre fra seg på vokal.  Her reiser Mott monsteret seg i effektfull dramaturgi gjennom rolige og tyngre partier. Det er fengende låt som flere har spilt, her med en tung riffbasert avslutning .

«The Journey» er en av mine favoritter fra plata. Ian Hunter spiller piano som bare han (såvidt) kan. Det er en følelsestung lengre låt, med en inspirert fremføring og en sterk Hunter vokal. «The Journey» har også en smakfull og melodisk Ralphs gitarsekvens, der han holder tonene lenge og godt. «Second Love» er et fint og tett Mott spor skrevet av organist Verden Allen, med et meksikansk inspirert trompetpålegg, som passer underlig fint. «The Moon Upstairs» fra Hunter og Ralphs felles penn er en nær slektning til «Death May Be Your Santa Claus», og et nytt kraftuttak av Hunter. Albumet avslutter med et tilbakeblikk til og en fortsettelse av «The Journey», som blir fadet ganske brått. Så er det slutt.

Etter en særlig nedslående konsert i Sveits våren 1972 stanser Mott-toget helt opp, inntil David Bowie overraskende kommer til unnsetning. Men det er som sagt en annen historie.

ROCK AND ROLL QUEEN (1972) mott5

Dette er et samlealbum etter at gruppa hadde forlatt Island til fordel for CBS og en ny æra. Det er satt sammen av Guy Stevens, og var alltid å finne på Ringstrøm Antikvariat. Der sto det som regel minst ett eksemplar i M-avdelingen. Plata har med en ikke tidligere utgitt låt som var tenkt som single.  Den heter «Midnight Lady», og er fra den siste tiden på Island. Midnight Lady er heftig løssluppen, og kunne blitt en hit på europatoppen, en triumferende spradende bagatell av en låt med et løfterikt hjerte av rock.

TWO MILES FROM HEAVEN (1980)

Dale «Buffin» Griffin får mast seg til tilgang til Islands arkiver, og setter sammen denne plata, som har hentet tittelen fra boka som ga gruppa navn. Den hører absolutt med i sammenhengen. Mott så seg ikke tilbake de første årene, og i kjølvannet etter den adrenalinfylte ferden lå det igjen uferdige spor, alternativer versjoner, demoer og B-sider. Noen av innspillingene er delvis pusset på, men det er gjort med kyndig og nennsom hånd.  «Road to Birmingham» er flott. Mick Ralphs «Till I´m Gone» er en av hans beste låter. Men kanskje mest overraskende er de opprinnelige versjonene og demoene av sanger som David Bowie senere produserte på vendepunkt og gjennombruddsplata. For ALL THE YOUNG DUDES har en til tider spinkel lyd, som jeg oppfatter som en smule problematisk. Disse demoene låter nesten friskere og bedre enn det som ble utgitt i 1972, særlig «Momma´s Little Jewel» løfter både hår og hus.

mott6

Men de fikk suksess til slutt, og på neste album MOTT (1973) beviste Ian Hunter & Co at de kunne klare seg utmerket godt uten både Bowie og Guy Stevens. I den grad jeg skal bruke slike ord er MOTT kulminasjonen eller kronen på verket.  Hunters tørre refleksjoner og livlige observasjoner fra konsertlivet i USA ble også utgitt i bokform som «Diary of a Rock ‘n’ Roll Star» fra 1974. Han var tidig ute.

Den aller siste låta Ian Hunter skrev for gruppa «Saturday Gigs» fanger på en elegant måte essensen av Mott i tidskapselen fra de tidlige årene.  De hadde et sjeldent nært forhold til sine fans – i et fellesskap som gikk begge veier.  Når jeg skriver disse siste linjene finner jeg fram til en ny lytt av «The Journey» på YouTube.  Og så vil jeg spille «No Wheels to Ride».

Lenge leve Mott The Hoople!