F7AFF7BC-3A7D-4D54-8D7D-166A1EED2CE1Denne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.

Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.

Essensielle  gitarplater, del. 8: Neil Young: “Zuma” (1975)

“Zuma” er verken den mest opphaussete eller solgte blant Neil Youngs mange fine album. Det er den første plata med Crazy Horse med ny gitarist (Frank Sampedro) – Danny Whitten døde i 1972. Egentlig skulle det bli en ny plate med Crosby, Stills, Nash & Young, men den ble aldri noe av, bortsett fra låta som er avslutningssporet på “Zuma”, vidunderlig vare “Though my Sails”.

“Zuma” tilhører definitivt de fineste av Youngs gitardominerte plater med Crazy Horse, sammen med “Everybody knows this is Nowhere”, “After the Goldrush” og “Rust Never Sleeps”. Det jeg liker spesielt godt med “Zuma” er at den har “alle slags” Neil på en og samme plate.

Her er det powerpop (“Don’t Cry no Tears”), lett country med Crosby, Stills…-aktige koringer (“Pardon my Heart”), og samtidig noen av de tyngste låtene NY & CH har gjort (“Danger Bird”, “Cortez the Killer”). “Drive Back” har et av de tøffeste gitarriffene i hele Neil young-katalogen.

“Barstool Blues” predaterer “Powderfinger” med et liknende groove og ditto kraftgitar. “Stupid Girl” er en til i den rolig-tunge miksen: harmoniske nanana-koringer, fingrene høyt opp på gitarhalsen.

“Cortez.. “, om conquistadoren som gjennom splitt og hersk utløste aztekernes fall, er Young-typisk tekstmessig og kanskje den aller beste showcasen for hans såre, styggvakre gitararbeid. Ifølge Wikipedia var den egentlig et vers lenger – men så gikk strømmen… . Neil trakk bare på skuldrene – han var visst ikke så fornøyd med det verset uansett..Det er uansett 7:30 min. for evigheten.

Etter heftige “Cortez..” får Neil besøk av Crosby, Stills og Nash på avslutningslåta, den tandre, akustiske “Through my Sails”.

Neil Youngs innflytelsesrike gitarspill er jaggu noe for seg sjæl: en mye brukt gitar er en gammel Les Paul (53-modell) koblet til en nesten like gammel Fender De Luxe, tunet og fikset på(https://www.guitarworld.com/features/neil-young-ragged-glory). Han har også brukt en Gretsch mye, og en drøss ulike Martin-er (akustisk).

Youngs gitarspill (hva hadde “lowfi” og indierock vært uten ham?) er antitesen til “flinkt”. Det skriker og ljomer i laange og langsomt utmeislede toner, ofte med massiv fuzz og feedback, og når han improviserer (som han nok ofte gjør), er det som om gitaren sendes ut på en slags psykedelisk evigvarende ekspedisjon på jakt et eller annet eksistensialistisk nirvana han/den aldri finner.

Tom Waits sa en gang at han liker musikken best “når skallet og avskjæret er med”. “Zuma” er en sånn plate: i motsetning til “Harvest” er den gjennomført upolert, rått produsert, tilsynelatende med minimal redigering av gitarene. Den er heller ingen strykere her eller tidstypiske (for 1975!) steelgitarer. Selv på countryballadene er det gitarer som stikker vakkert og nesten ubehagelig i øret.

Enhver anstendig platesamling trenger minst 6-7 Neil Young-album. “Zuma” bør være et av dem. Men om du virkelig er i humør for et par timer med det ultimate av høyoktan Neil Young-gitar, anbefales også livetrippelen “Weld/Arc” (1991).

Andre omtaler i denne «serien»:
Buddy Guy: A Man and the Blues (1968)
Otis Rush: Right Place, Wrong Time (1976)
The Smiths: Hatful of Hollow (1984)
Richard Thompson: Rumor and Sigh (1991)
Television: Marquee Moon (1977)
Velvet Underground: White Light/White Heat (1968)
Robert Johnson: King of the Delta Blues Singers, vol. 1 + 2