F60EF4E1-6B3F-461F-BFCF-32A8673FDDC3Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak. Sjekk ut spillelista nederst i saken! 

Broken Bells: «Into The Blue» (album, 2022)

Broken Bells er sideprosjektet til artist/produsent Brian Burton (kjent som Danger Mouse) og James Mercer, vokalist og gitarist i The Shins. De to møttes etter sigende på Roskilde-festivalen i 2004 og fant ut at de ville jobbe sammen. De er også kjent for å framføre «Insane Lullaby», en hyllest til Mark Linkous (aka Sparklehorse) som gikk bort på tragisk vis i 2010. Dette tredje albumet fra duoen som byr på alt fra lange låter og eksperimentelt lydbilde, gjerne med blåsere og harmonisk koring, men også vakre melodiske parti til korte poplåter som «One Night». Hør gjerne også den episke «We’re Not In Orbit Yet..» eller den fantastiske «Love On The Run». Et album som vokser for hver gjennomlytting og til å bli skikkelig glad i. Takk til Ivan M for platetips! (Jon Erik Eriksen)

The Uplifting Bell Ends: «Super Giant IV» (album, 2022)

Herregud, for en herlig og upretensiøs gjeng! På sitt fjerde album kliner de australske (garasasje)rockerne til med et lett psykedelisk album fylt med skakke og melodiøse låter som nekter å forlate åstedet. Sterkt inspirert av 70-tallet og band som The Rolling Stones, Lynyrd Skynyrd, Pink Floyd, The Allman Brothers Band og Grateful Dead (for å nevne noen), pøser de på med det ene uimotståelige gullkornet etter det det andre. Låtene som tar deg først er muligens «G’Morning Sunshine», «I’ll See You Again», «You Win Some/You Loose Some» og «Dear Friend», men her er der mer enn nok å ta av. Om du liker nyere band som GospelBeacH, The Tyde og SUSTO er dette garantert rett medisin for deg. (Espen A. Amundsen)

Indigo Sparke: «Hysteria» (album, 2022)

«Hysteria» er australske Indigo Sparkes ventil for kjærlighetssorgen etter bruddet med Adrianne Lenker (Big Thief). Lenker produserte Sparkes første album «Echo» (2021). Aron Dessner (The National) har hatt en enkel produsentjobb med Sparkes geniale låter og sparsomme, nakne arrangement. På «Pressure In My Chest» er det lagt på antydende Cure-gitarer og et mildt komp. Sparke synger med hele det knuste hjertet utenpå. «God Is A Woman’s Name» er fullstendig opprivende, samtidig som den har stort radiopotensiale. Usigelig vakkert. «Infinity Honey», «Set Your Fire On Me», den desperate «Hold On» og «Time Gets Eaten» likeså. For ikke å snakke om den nydelige sitelåten «Burn», nei og nei, så fint kan tristhet låte. (JEE)

Sloan: «Steady» (album, 2022)

Denne sprudlende gjengen fra Canada, som har holdt det gående i 30 år, bare fortsetter å pøse ut herlig powerpop, denne gangen et sted midt i mellom band som The Knack, Fountain Of Wayne, The Beatles og Queen. Låtmaterialet er som alltid drevet framover av iørefallende melodier og svært tilstedeværende el-gitarer. Den tøffe og gitardrevne åpningslåta «Magical Thinking», med herlig koring,  åpner ballet på perfekt vis, og deretter bare renner det på med godlåter. Som for eksempel «Spend The Day», «She Put Up With What She Put Down», «Simply Leaving» og platas kanskje beste spor, ultrafengende «Dream It All Over Again». «Steady», som er bandets  13 album, er med å understreke at Sloan fremdeles er en av verdens beste band for de av oss som liker powerpop med både skarpe og myke kanter. (EAA)

Silja Sol: «Bak skyene» (album, 2022)

Bergens egen elektronikapopstjerne, Silja Sol (eg. Silja Sol Dyngeland), er ute med sitt sjette album på norsk, et litt mørkere sådan, etter tap av et familiemedlem og en tøff periode i livet. «Skrubbsår» er en betegnende tittel på både førstelåten og det nyvunne alvoret, og når den dystre gitaren dukker opp baki lydbildet på «De e sant» blir jeg virkelig grepet (og imponert). Det hele når bunnpunktet på «Sangfugl», men tar seg opp igjen med «Tomme lommer» og, ikke minst, i den formidable singlen «Lalala» som er helt der oppe ved siden av tidligere schlägere av Silja Sol, som «Ni liv» og «Superkresen».

/ Å ikkje ta det vekk / Det vi ikkje kan se / Vi trenger at det e der / Det ligger i forventningene /
At det e tilgjengelig et sted / For det e del av noe mer / Og det e mye som skal skje /                Når vi svever i det / Og vi skal leve med det

Skiva er glimrende mikset av Matias Tellez. Silja har i en årrekke turnert med Aurora som en del av backingbandet hennes, men står fjellstøtt som soloartist. (JEE)

The Bug Club: «Green Dream In F#» (album, 2022)

The Bug Club er en trio fra Wales som har spesialisert seg på å lage sjarmerende og melodiøs skranglemusikk. Vi snakker pønkete gitarrock mekka sammen i en godt brukt garasje. På bandets andre album, «Green Dream In F#», går tankene ofte til en litt røff utgave av Ian Dury og hans Blockheads eller for den saks skyld en britisk variant av Jonathan Richman & The Modern Lovers. Andresporet «Six O’Clock News» er en liten genistrek av av låt der Dan Matthew og Tilly Harris bytter på å holde i vokalen. Noe de, med stort hell, gjør på flere av platas låter. Som for eksempel på den nydelige balladen «Going Down», en låt utstyrt med en tekst som fortjener applaus. Flere av tekstene på plata er både underfundige, smarte og en smule rare. Etter å ha hørt på «Green Dream In F#» i over en uke, blir jeg bare mer og mer overbevist om The Bug Club er er funn av et band. (EAA)

Lowertown: «I Love To Lie» (album, 2022)

Skal du høre noe skikkelig skranglerock anbefalt her i Popkick er det Lowertown fra Georgia, Atlanta som gjelder. Her spilles det i hovedsak grunnleggende tregrepsrock med pønka attityde. Bandet består av-Olivia O. (Olivia Osby) og Avsha the Awesome (Avshalom Weinberg). «I Love To Lie» er faktisk det fjerde albumet fra denne unge og noe aparte duoen som kan minne litt om tidlig Bob Hund med damevokal eller The White Stripes før verdensherredømme. Man kan ikke annet enn elske råskapen og frustrasjonen i den tøffe åpningslåten «My Friends» og den like nådeløse«I’m Not». Man vet ikke om man skal le eller gråte. Olivia O. er opplagt en dame med temperament, men også med feeling, som i de litt mer nedtonede låtene på skiva, for eksempel «Scum» eller fine «Waltz in A flat Major». På «At The End» får til og med Avshalom slippe til på vokal. Dette er skiva du tar fram når du har hørt nok PK-musikk for en stund og trenger en kontrast til tilværelsens uutholdelige letthet. (JEE)