F2A6D2EA-7B14-4A21-B45E-4DC61D9DDAD1Snøen lå strødd utenfor kjellervinduet. Akkurat som et par av gutta i sofaen.

Vorspielet var i ferd med å eksplodere i takt med musikken. Tonene fra «London Calling» traff oss for første gang i våre liv.

London calling to the faraway towns
Now war is declared and battle come down
London calling to the underworld
Come out of the cupboard, you boys and girls

Alle gutta i gjengen hadde ønska seg plata til jul, men det var kun Johannes som var blitt bønnhørt. Noe som ikke var så rart, faren hans spilte nemlig i et band som hadde vært litt populært på slutten av 60-tallet. En periode med mye langt hår og protestvilje.

– Den handler sikkert om alt kaoset i England, Maggie Thatcher og hele bøttebaletten, foreslo Svein Arne, den kortklipte gutten med Fred Perry-piquet som hadde digga The Clash fra dag en.

– Dæven som det trøkker og svinger. Detta er jo sinna-rock med teddysveis. Og coveret? Herregud, det er så fett. Felix uttalte ordene med sjanglende stemme samtidig som han febrilsk trøkka en pilsflaske ned i halsen.

– Ikke bedre enn The Jam og Costello. Eller Springsteen, for den saks skyld. Musikken var nå så høy at Fredrik måtte rope ut ordene.

– Kan dere dempe, dævelskapet? Vi prøver å få med oss Derrick. Stemmen til Lars, faren til Svein Arne, ramlet ned mot oss fra toppen av trappa ned til kjellerstua.

– Det er  den nye skiva til The Clash, fatter’n, den jeg ikke fikk til jul, så det ække mulig. Vi skal dra snart, så dette klarer dere. Mutter’n kan strikke og du kan jobbe med modellflyet ditt.

– Om dere spiller en låt med Dylan, er det en deal. Krøllene til Lars rista i takt med latteren.

Som sagt, så gjort. Et halvt minutt senere fylte Dylans «I Belive In You» rommet. Et rom fylt av så mye sigarettrøyk at bikkja til Svein Arne, Reka,  hadde kasta opp minst to ganger allerede.

Deretter fylte vi på med knallmusikk, før vi cirka en time senere satt i en maxitaxi på vei til vårt faste vannhull, Club 7.

Epilog

Jeg gråt ikke, bare stirra ut i lufta. Da kirkedøra lukket seg bak meg smeltet stemmene til Svein Arne og Joe Strummer sammen i hodet mitt. Som en tidsmaskin som aldri stopper.

Jeg stumpa røyken og rusla ut i snøen.