Joel

Joel

Joel Almes første svenskspråklige plate, «Flyktligan», er forbasket bra. Han lager pop’n’soul som treffer lytteren rett i hjertet. Tekstene hans, som handler om ungdomstiden og livet generelt, er svært gode.

Blir jeg rørt? Ja. Blir jeg glad? Ja. Begynner jeg å grine når jeg hører låtene «Våran sort» og ”Aldri bra på livet”. Hver jæskla gang! Kan Joel gå på vannet? Vet ikke. Begynner jeg å tenke på Thåströms «Skebokvarnsv. 209″? Absolutt og definitivt!

«Flyktligan» svever rundt i et lydbilde som sender tankene til The Velvet Underground, tidlig Bee Gees, Jonathan Richman, Ted Gärdestad og Håkan Hellström. Tidvis er lytteren omringet av lettbente strykere og melodilinjer hentet fra en hylle de knapt visste fantes.

Finnes det dårlige låter på «Flyktligan»? Selvfølgelig ikke. Joel Alme er en prins og bør løftes fram i lystet slik at alle kan se og høre ham.