I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.

Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!

Luke 22. desember: 

I dag har vi valgt å omtale tre plater som får oss til å leke med tanken på at livet er en ålreit liten dings med nese på. Sånn cirka. Ja, også har vi lagt ved en underbar spilleliste med veldig mange låter som fort vil bli plassert i powerpop-sjangeren om man er opptatt av den slags.

Velvet Crush: «In The Prescence Of Greatness» (album)

Velvet Crush er et uhyre undervurdert band. Og tittelen er slets ikke så langt fra sannheten. For Velvet Crush spiller powerpop få andre gjør dem etter. Eller som det står i coveret: «File under maximum powerpop». Ved første ørekast høres «In The Prescence Of Greatness» ut som om Matthew Sweet har meldt seg inn i Cheap Trick. Noe som kanskje ikke er så rart i og med at mister Sweet både er med på og har hjulpet til med å produsere skiva. «Window To The World», «White Soul» og «Ash & Earth» er tre av mange små mesterverk på skiva. Alle med et snev av musikkvett heier selvfølgelig på Matthew Sweet. Men Rick Menck i Velvet Crush er ikke så verst han heller. Han har tross alt spilt sammen med Popklikk-favoritten Pernice Brothers.

The Replacements: «Let It Be» (album)

Året er 1984 og The Replacements har så smått begynt å vinke farvel til punken. Herlige låter som «I Will Dare», «Unsatisfied» og «Androgynous» skyver all tvil til side. «Let It Be» er den første av mange Replacements-klassikere. Bandet hadde funnet fram til en genial miks av sarte ballader og kompromissløse rockere som skulle bli bandets varemerke. Westerberg tekster, der galskap, humor og tristesse stod side om side, var med på å løfte musikken opp på øverste hylle. Året etter kliner bandet til med «Tim». Knapt til å tro. Punkete rock og sarte ballader slåss igjen om oppmerksomheten. The Replacements har funnet seg sjøl, og i kulissene aner vi konturene av bandets store helt Alex Chilton (Big Star).

Sloan: «Parallel Play» (album)

At alle bandmedlemmene (Patrick Pentland, Jay Ferguson, Chris Murphy og Andrew Scott) bidrar som låtskrivere, gir plata en deilig variasjon som bygger nettverk med mine indre musikalske demoner. Sloan serverer deg en herlig miks av The Beach Boys, The Rubinoos, The Beatles, Dylan, Stones, 70-talls syre, The Stooges, tidlig Alice Cooper, AC/DC, Dr. Feelgood, Teenage Fanclub, Fountains Of Wayne og mye, mye mer. Låter som «Believe In Me», «Cheap Champaign», «Emercency 911», «Witches Wand», «Living The Dream», «If I Could Change My Mind» og «I’m Not A Kid Anymore» slår meg så hardt i bakken at jeg ikke har stått opp ennå.