773C561B-4045-4226-BF70-6890A81ADD7BPlateanmeldelse: Peter Perrett- «How The West Was Won (Domino, 2017)

Det var en spesielt opplevelse å se det engelske bandet The Only Ones på deres eneste konsert ever i Norge i 2008. På et jorde i Enningdalen utenfor Halden, helt på grensen til Sverige, under festivalen Down on the Farm.

Tretti år etter at bandet slapp sitt selvtitulerte debutalbum dukket de opp med hele besetningen inntakt og ga tålmodige hardcore fans et kick for livet. En av dem, som til og med fikk spille med sine helter, var DumDum Boys Kjartan Kristiansen.

Sangeren/ låtskriveren/ gitaristen Peter Perrett, en notorisk narkoman, som hadde hatt sitt blaff av rockstjerneerfaringer samtidig med punken, var tynn som et aspeløv sommeren for over ti år siden. Ingen trodde at han kunne ha veldig lenge igjen.

Men han sang fortsatt bemerkelsesverdig bra, og resten av bandet, John Perry på gitar, Alan Muir på bass og Mike Kelly på trommer, spilte som de gjorde på slutten av 1970-tallet. Dvs. utenpå det meste av punken de ble kategorisert sammen med. Mike Kelly, som tidligere hadde spilt i Spooky Tooth,  døde i januar 2017, 69 år gammel.

Peter Perrett har en av den engelske rockens mest egenartede stemmer, umiddelbart identifiserbar. Huk av for kult-hit’en «Another Girl, Another Planet» som har fått sin revival med ujevne mellomrom for et prima eksempel. Perret er vokalmessig i samme klasse med engelske rockere som har hatt vesentlig større fremgang; John Lennon, Ray Davis, Bryan Ferry og Tindersticks Stuart Staples. Stemmer som alle er genuint engelske, og samtidig universelle.

The Only Ones holdt det gående fra 1976 til 1982 og rakk å slippe tre album, The Only Ones (1978), Even Serpents Shine (79) og Baby’s Got a Gun (80). I 78 var The Only Ones også med på Johnny Thunders eneste viktige soloalbum, So Alone.

En USA-turné gikk til helvete, og Perrett rømte hjem til vedvarende dypdykking i narkomatika. Etter sigende drev han det også langt som langer. Karrieren som unik sanger/ låtskriver/ rocker forsvant i bakspeilet, det eneste innspilte beviset for at han var i live kom i 1996, da han ga ut sin første soloplate, Woke up Sticky, under artistnavnet The One. En utgivelse så obskur at hans nye plateselskap, Domino, markedsfører denne nye plata som «solodebuten». (Men! Woke up Sticky er også verdt å høre på.)

Vi lever i merkelig tider, sterkt polariserte sådanne, Trump har lykkes med svindelen å bli valgt til USAs president, og Peter Perrett har blitt et sunt individ. Perrett besluttet seg etter sigende for å droppe å ruse seg for noen år siden. Tvert! Han hevder at han har «super willpower» og at det bare dreide seg om at han bestemte seg. Wow!!

Man kan gjette på hva som faktisk har motivert Perrett på denne måten. At han har to sønner som begge er musikere? At han fortsatt har den samme dama han har hatt i snart 50 år, som var en del av doplivsstilen hans og er der nå også når de begge er rene?

Eller at han forstod at han hadde flere sanger i seg?

Ti av dem finnes altså på How the West was won, og de er alle svært sterke komposisjoner.

Tittelkuttet er et tungt oppgjør med USA, etter sigende skrevet før Trump innfant seg, men likefullt mulig å høre i kontekst av presidentkatastrofen. Det handler blant annet om landets celebritetskultur, Perret synger «… Just like everybody else, I´m in love with Kim Kardashian/ She´s taken over from J-Lo as my number one/ Even though I know she´s just a bum/ In another timeline I would´ve stared at her all day long/ without ever wanting to see her from the front …/

Peter Perrett har alltid vært stor Dylan-fan, han skriver tekster som klart bærer preg av dette, her blandes poesi, humor, ironi og spydigheter (… the computer glitch you descend from …). Men også gode doser med romantikk, fremført av en artist som synes å ha fått et annet og lysere syn på livet.

Plata er produsert av Chris Kimsey (Stones, The Psychedelic Furs, Peter Tosh), som har bidratt til å gi musikken et klassisistisk rockpreg, dette kunne ha plassert seg i alle tiårene fra 1970 og fremover.

Med på laget er Peter Perrett jr. på bass og Jamie Perrett på gitar, Jake Woodward på trommer og Jenny Maxwell på fele og vokal.

«Living in my head» lar Jamie ta den langt ut som gitarist, neopsykedelia som jeg gjerne skulle ha hørt live. «C Voyeurger» er en nydelig sang til fru Zena.

Sjekk også ut «An Epic Story», «Troika», «Something In My Brain» og «Take Me Home». På den siste synger Perrett « … wish I could die in a hail of bullets, but all I can do is play and sing …».

Glem sprøytet som ble lansert under merkelappen «Britpop». Det er dette som er virkelig Britpop med stor B. Peter Perrett tar seg her og nå egenhendig av å restituere Englands stolte rocktradisjoner. Akkurat når England og vi trengte det, kommer en gammel junkie oss til unnsetning.