ED743B67-1D01-4A60-A747-D9D813DAEB29Retrokick: Al Stewart: «Love Chronicles» (Album, 1969)

Hvorfor hørte jeg så lite på Al Stewart før? Jeg erindrer allergiske reaksjoner på dempet trommelyd og insisterende syttitalls saksofonsoloer. Kan det være mulig at sangeren og låtskriveren sammen med produsent og lyd-hovmester Alan Parsons direkte eller indirekte forårsaket punk-eksplosjonen? Ikke helt utenkelig.  

Hvorfor hører jeg så mye på Al Stewart nå? Vel. Jeg har plutselig fått stor sans for skivene hans fra seksti- og syttitallet. Og akkurat nå da; Nå som jeg trodde jeg hadde lagt syttitallet bak meg for godt. Svært ubeleilig dette. Men på et tidspunkt må jeg ha valgt bort Al Stewart til fordel for John Martyn, Nick Drake eller Roy Harper. Dette var i ettertid både urettferdig og feil. Al Stewart er en strålende låtskriver. Han er en topp akustisk gitarist også, og var alltid nærmere pop enn folk, noe som heller aldri har vært galt her i huset.

På denne tidlige skiva har han med seg nesten hele Fairport Convention. Det låter like friskt som på de første Fairport-skivene. Lyden er direkte og trommene er ennå ikke pakket inn i filt. En ung Richard Thompson storkoser seg, og får plass å boltre seg på beste vis med strålende gitarspill. Og som om ikke det er nok – finner vi en inspirert Jimmy Page på tittellåta, som tar opp nesten hele andresiden på det originale albumet.

«Love Chronicles» er fra Al Stewarts første fase med personlige sanger og betraktninger, med et presist blikk for samtiden, stemninger og hendelser. Al Stewart skriver fantastisk godt. Her er deilige sanger som «In Brooklyn» , «You Should Have Listened to Al» og den triste, men vakre balladen « Old Compton Street Blues». Richard Thompson er alvorlig ute på en snurr mot slutten av «Life and Life Only». Det er en svært psykedelisk snurr, om ikke annet.

Balladen om Mary Foster er i lengste laget, men det er en interessant historie han forteller. Det er som historieforteller han til slutt slår gjennom noen år senere. En historielærer med utpreget sans for flotte hooks og lange låter. Så er det tittellåta da; «Love Chronicles» har et suverent hovedtema. Jimmy Pages gitarspill gir et ekstra puff til begivenhetene. Teksten er svært selvutleverende. Det er noe med vokalformidlingen her, som Ian Anderson må ha tatt til seg.

Lytt gjerne også til tredjeplata «Zero She Flies» hvis du er i støtet, men styr unna den første sangen. Den er mest enerverende. Det andre er riktig så flott. «Electric Los Angeles Sunset»« er en like stopp-mopp-topp-pop-låt som «in Brooklyn» Jeg sier ikke mer. Selv skal jeg sperre meg inn med syttitalls Al Stewart hele helgen. Nå går det for fullt! «The Year of the Cat» «Modern Times», «Past, Present and Future». Jepp! Flotte skiverhele gjengen! Vi får se hvordan jeg føler meg på mandag, eller kanskje allerede før tippekampen lørdag ettermiddag. Dette kan muligens bli noe i overkant.