430A7A2F-349F-45DD-9B9C-8F96C583AF2CPlateanmeldelse: Son Volt – «Union» (album)

Da Uncle Tupelo ble oppløst i 1994, måtte jeg legge meg litt nedpå. Det var et hardt slag med tanke på at bandet hadde gitt ut flere plater jeg setter stor pris på. Men med tanke på at bruddet resulterte i både Wilco og Son Volt, med henholdsvis Jeff Tweedy og Jay Farrar som frontfigurer, står jeg i dag oppreist og er egentlig ganske happy.

For jeg digger begge bandene såpass hardt at jeg alltid gleder meg når herrene Tweedy og Farrar velger å gi menneskeheten nye musikalske bidrag. Hvilket av bandene som har levert best er vanskelig å si; begge har en meget solid katalog, men rent personlig føler jeg nok at Tweedys evne til å tenke nytt og improvisere gir ham et bittelite forsprang.

Son Volts to første album, og da kanskje spesielt debuten «Trace», er eksepsjonelt gode. Ønsker du å høre alt.country/americana fra øverste hylle er dette to plater du må ha i platesamlingen. Men på et eller annet tidspunkt, falmet min glødende interesse for Son Volt/Jay Farrar en anelse. En glød som blusset opp for fullt igjen i 2009 da suverene «American Central Dust» ramla ned i postkassen. Et album opptil flere americana-entusiaster mener er blant 00-tallets beste skiver.

Hva så med Son Volts nye album, «Union»?

Etter å ha hørt albumet minst 10 ganger, mener jeg fremdeles at dette er et av bandets beste. At enkelte av låtene spenner litt bein på hverandre og koster rundt i det samme bøttekottet, gjør ingenting så lenge kvaliteten på låtene holder høy klasse. Og det gjør de. «The 99», «Devil May Care», «Reality Winner», tittellåta og «The Reason» er i følge mine ører og mitt intellekt, utmerkede låter. For meg er sistnevnte, der ekkoet av The Byrds ligger på lur, et av årets musikalske høydepunkt så langt.

Farrars evne til å mikse svært iørefallende låter med et tekstmessig univers med plass til store doser empati og kritiske rykninger, er både beundringsverdig og et bevis på at Jay Farrar fremdeles er en ypperlig låtskriver med mye på hjertet.

Min eneste innvending er at Farrar kunne redusert antall låter noe. 13 blir litt i overkant. Problemet blir da: hva om «Devil May Care» eller «The Reason» hadde blitt liggende igjen i skuffen?