0E4BE7FB-C707-4704-8BC1-DEF0845B3A9AEN TUR TIL LIVERPOOL – EN ANNERLEDES SPILLELISTE (THE BEATLES SOLO, THE EARLY TEARS)

Vi kom med toget fra London, seint på kvelden, I London var det tidlig vår med trærne i full blomst, over et bølgende hav av Sunderland-supportere. Jeg ønsket dem alt godt. På Liverpool Lime Street Station var det isende kaldt. Liverpool-jentene kom sjanglende med bare skuldre i påskegult, på hæler, som balanserte vitenskap med høydeskrekk. Skjørtene var usedvanlig korte, nærmest som et belte over hoftene. Noen var barbeint, med sko i den ene hånda, og bunnfallet fra en høy drink i den andre. Det er slike jenter du skal holde deg unna.

Dagen etter sto jeg i Penny Lane. Jeg var nesten på gråten, men på en underlig god måte. Det hadde rørt ved noe, dypt nede i det som jeg kan kalle meg, å se puben til moren til Ringo og stå utenfor huset til George. Familien Harrison hadde to rom rom oppe og to rom nede. Det var en familie på seks. Men som George sa;we rarely used the 2nd room downstairs anyway.

Jeg kjørte forbi der John bodde med sin tante Mimi, og hvor Julia ble kjørt ned og døde. Vi tok rundkjøringen i Penny Lane. Jeg tittet inn i McCartneyfamiliens residens. De første sangene ble skrevet der i Forthlin Road. Jeg ble overrasket hvor landlig det var. Det var i Liverpool fire unge menn fikk en streng til å vibrere, slik at den kunne høres over hele verden. Dette var stedet.

9F0E0019-5DC5-48C1-881E-3FFE446C5BE7

Nå kan du starte spillelisten du finner nederst.

«Gnik Nus» er selvfølgelig «Sun King» baklengs. Det er himmelsk fascinerende å lytte til klangen og samhørigheten i Paul, George og Johns stemmer smakfullt bearbeidet til «Love»-prosjektet. Pauls ukulelebaserte «Ram On» er et underlig kreativt brygg, ikke ulikt noe Brian Wilson kunne kokkelert i sin mest oppegående periode. Låta har den samme energien. Tittelen refererer til bassistens nom de plume, Paul Ramon, som han brukte for å jobbe inkognito i Abbey Road.

«Too Many People» er i lengste laget, men er også herlig frisk, som en sjøsprut rett i fjeset. Det er et virvar av en låt som aldri helt går seg bort. Paul var ikke redd for å leke i studio eller spille elektrisk gitar. Her viser han selvsikkerhet på grense til overmot og en beundringsverdig evne til å gå egne veier.

«How» er så Lennonsk som du kan få det. Den er en av de aller beste låtene på «Imagine». Jeg  elsker melodien og teksten. I mine ører er den helt perfekt. «Im the Greatest» er Ringo, John og George med Klaus Voorman og Billy Preston. Det var bare en som manglet. Lyden i Johns elektriske gitar på «Hold On» har en herlig soulaktig karakter. Legg også merke til Ringos klassiske trommefills. Den nære sårbarheten vi finner på «Plastic Ono Band» og «Imagine» gjør Lennons utgivelser mer presise enn Pauls skiver i samme periode.

63D0D24B-0203-4AFA-9272-465DED6EBF5A

Jeg skulle ønske George hadde latt flere av sangene sine fått et akustisk uttrykk, som her på demoen til «The Light That Has Lighted the World» Han hadde en tendens til å la låtene bli noe intetsigende, ved å bruke en skokk studiomusikere, som ikke tilførte musikken noe, men mest rotetdet til.

«Every Night» er fra McCartneys første album. En skive hvor han gjorde alt alene. Det er ikke teknisk mulig å få til en mer fengende poplåt på litt over to minutter. Jeg sier ikke mer.

Lennons usedvanlig vakre «Oh My Love» har sin opprinnelse i Beatles-tida. George spiller et nydelig integrert gitarkomp. Det er en sang om å komme hjem. En meditasjon som fører bak ordene og symbolene. Sublimt er et ord som er fristende å bruke.

«Be Here Now» er en av Georges flotteste låter og en fantastisk produksjon. Hudløs uendelighet og ren væren. En mer åndfull låt finnes knapt. Som en venn av meg sa: «Dette er en sang å ta med seg kofferten og flytte inn i.»

«Mind Games» har en flott akkordprogresjon som er utpreget Lennon, men både tittelmelodi og øvrige låter kunne vært mer utviklet. Han begynte å stagnere her.  De første McCartney skivene inneholder mye merksnodig. «Man We Was Lonely» et frittslående hybrid av pop, viser og folkemusikk. Men det er likevel ikke til å stikke under en eller flere stoler, at det emosjonelle trykket fra «Shes Leaving Home» er erstattet med en mer håndverksmessig tilnærming.

Jeg må ta med «While My Guitar Gently Weeps». For dette er den beste versjonen! George Martin skrev arrangementet til Love-prosjektet. Bedre blir det ikke, med unntak av «All Things Must Pass», men den kommer jeg tilbake til.

«Little Lamb Dragonfly» er Paul på sitt beste og verste samtidig. Sangen er fra utskjelte «Red Rose Speedway». Men gi den en sjanse og den vil vokse på deg. Han var ute å kjøre på denne tida, men tok seg inn på albumet som fulgte, og ble den mest suksessfulle av Beatles-gutta, slik alle hadde spådd, selv om George tok en overraskende solid ledelse i starten.

Når John synger «Stand by Me» må låtskriver Ben E. King stå med venstre hånd på hjertet og lua i den andre. Evige håndgranat; som Lennon synger! Så til slutt og nærmest selvfølgelig, «All Things Must Pass», en av George mest elskede sanger. Phil Spectors overproduksjon gir episke proporsjoner. Det er helt på sin plass.

Drosjesjåføren på turen inn til morgentoget var gjennomført i blå treningsklær. Han kunne alt om Everton, men lite om The Fab Four. Da skjønte jeg at The Beatles ikke lenger er en del av livet til oppvoksende slekter, men mest noe som hører fortida til.

Full engelsk frokost skal bestå av «21 items». Men jeg teller ikke etter. Jeg tenker på moren til Ringo Starr. Ringo var så glad i henne, at den første merkelige soloplata, rett og slett er en kjærlighetserklæring, med sangene de pleide å synge på puben hun drev med sin nye mann.

På Paddington togstasjon hører jeg for forhåpentligvis siste gang «Let It Be» spilt på piano som boogie woogie! Jeg har ikke noe imot boogie woogie, annet enn at mollakkordene har en lei tendens til å utebli.