Superman

Superman

Popklikk-yndlingen Jason Isbell entrer på fredag og lørdag, sammen med The 400 Unit, Sentrum scene. Noe som har fått Popklikk til å dukke ned i arkivene på jakt etter ord skrevet om Isbell. Og tro det eller ei, den som leter finner (hele fire anmeldelser).

At noen av Espens anmeldelser er litt rare, må dere leve med. Spillelista nederst i saken ble laget i en fei, men du verden for noen låter Isbell har skjenket verden (jada, det mangler noen sanger).

Vi sees!

Mmmm...

Mmmm…

The Nashville Sound 

Skrevet av Tom Skjeklesæther den 19. juni 2017

De kommer haglende fra alle kanter denne uka, kjempekritikkene av Jason Isbells nye album, med den ironiske tittelen The Nashville Sound. Det er det svært gode grunner til. Albumet er Isbells sjette studioplate, og er altså kreditert til Jason Isbell and the 400 Unit.

The 400 Unit, oppkalt etter en spesiell avdeling på et mentalsykehus i Florence, Alabama, (nabobyen til Muscle Shoals), er i ferd med å bli Isbells eget E Street Band, eller kanskje enda mere presist,  eget The Heartbreakers.

The Nashville Sound er spilt inn i RCA Records Studio A,  et stort studio der Chet Atkins skapte «The Nashville Sound», ment som crossovercountry, med strykere og kor. Ofte gjenstand for hån fra folk med klare oppfatninger om hva country skal være.

Studioet skulle rives for noen år siden, ble reddet av en pengefyr med hjerte og drives i dag av produsenten Dave Cobb. Mannen som virkelig er i ferd med å skape et nytt Nashville. Tittelen på Isbells plate er således flerbunnet.

The Nashville Sound kan oppfattes som den tredje i trilogien som både markerer Isbells reise fra rockfyllik til familiemann, men er også en musikalsk reise som med stor sannsynlighet kan løfte han opp i en annen divisjon i den amerikanske rocken/ countryen.

Isbells norske fans har vært frempå lenge, at han spiller to kvelder på Sentrum scene i høst er tegn på at noe spesielt er på gang her til lands for mannen fra Green Hill, Alabama.

Det nye albumet er vesentlig bedre enn forgjengeren, Something more than Free (2015). Bare langspilling vil slå fast om den topper Southestern (2013).

Fremtiden

Fremtiden

Something More Than Free

Skrevet av Espen A. Amundsen den 23. juli 2015

Å skrive en anmeldelse midt i sommerferien er ingen enkel sak.

Omringet av hyl og skrik fra unger som spiller Mario Kart (”dustespill”, ”det er noe galt med spillet”, ”hvorfor snur ikke den teite bilen?”, ”pappa, du forstår oss ikke”, ”kan vi få noe digg?”, ”hvorfor ikke?”), ei bikkje som vil leke hele tiden og en kvinne som forteller deg at du er en nøtt om du bruker tid på Popklikk under ferien, hadde det kanskje vært lurt å gi beng.

Men jeg bare må. For det er ikke en hvilken som helst plate vi snakker om. Vi snakker toppen av tipp, ostekake med limesmak og krønsj på toppen, solnedgang i San Sebastian og musikk med slektskap til Bruce Springsteen, Steve Earle, Ryan Adams, Lyle Lovett og James Taylor (for å nevne noen).

Jada, jeg snakker selvfølgelig om Popklikk-favoritten Jason Isbells nye plate ”Something More Than Free”. En plate som bretter opp kragen og rusler ut på banen med et bredt smil rundt kjeften (o-ah).

Fordi Isbells forrige plate, ”Southeastern”, fikk Popklikk-redaksjonen til å kaste klærne og tylle i seg to bøtter med svinedyr Prosecco, var jeg forberedt på en gedigen nedtur.

Utstyrt med rustning, hjelm og valium lot jeg det stå til. For dette kunne jo ikke gå bra.

Da ”Something More Than Free” hadde angrepet meg fra alle bauger og kanter, måtte hele familien hjelpe til med å dra pilen ut av hjertet.

Jeg var utterly and completely sjanseløs.

For ”Something More Than Free” er minst like vellykket som forgjengeren. Der sistnevnte er rå og intens, er førstnevnte balansert og direkte. Vi snakker vinn-vinn all the way to Tipparary.

Opptil flere ganger slår det meg at ”Something More Than Free” er den plata Bruce Springsteen har lengtet etter å lage de siste årene. Både når det gjelder arrangementer og tekster. Noe låter som”24 Frames”, ”Children Of Children”, Speed Trap Town» og ”The Life You Choose” er utmerkede eksempler på.

I mine ører er Jason Isbell fremtiden for de av oss som digger musikk som makter å blande tekst og melodi på en smart og troverdig måte. I min verden er det umulig ikke å like Isbell. Man er rett og slett bare nøtt.

Over og ut fra sommerparadiset.

SE

SE

Southeastern

Skrevet av Espen A. Amundsen den 1. august 2013

Jeg var ofte trist som liten gutt. Store elefanter vandret rundt i min vettskremte hjerne.

Bestefar sa alltid at jeg ikke skulle bry meg om dem. De fantes ikke på ordentlig. Akkurat som Dumbo,Tarzan og Superman. Noe som  jo var ganske trist for en guttunge som hadde fått autografen til Superman i bursdagspresang av faren sin.

Jason Isbell har laget en sang om elefanter. En sang som får meg til å tenke på den tiden da bare Båtis og Solo maktet å viske ut snabler.

På sitt nye album,”Southeastern”, treffer Isbell opptil flere ganger en nerve hos de av oss som søker tilflukt i det blå rommet nede i kjelleren. At han gjør det med stil, troverdighet og melodisans innebærer at jeg både titt og ofte kler på med den gamle Superman-drakta fatter’n gjemte på loftet bak de gamle fotballbladene.

Når jeg hører låter som ”Cover Me Up”, ”Traveling Alone”, ”Elephant”, ”Different Days”, ”Live Oaks” og (nyydelige) «Yvette», står jeg på en klippe rett utenfor Sorrento. 150 meter ned til havet. I det jeg tar sats tenker jeg på Lois Lane.

Men først må Lex Luthor til pers. Eller kjekse-Lex som fatter’n brukte å kalle ham.

Here...

Here…

Here We Rest

Skrevet av Espen A. Amundsen den 15, juni 2011

Da jeg leste at Jason Isbell var på gang med et nytt album, det tredje i rekken etter at han forlot herlige Drive-By Truckers, var jeg egentlig ganske uinteressert.

Første gang jeg passerte Isbells nye plate, «Here We Rest», på Platekompaniet, nikket jeg høflig, men gikk videre til seksjonen for svensk musikk som alltid har en eller annen godbit å by på.

Da jeg her forleden, for femte gang på en uke spurte etter My Morning Jackets nye skive med påfølgende hoderisting, ble jeg så trist til sinns at jeg så meg nødt til å lene meg mot en av hyllene i platekjeden som snart bare selger dvd’er. At jeg kunne høre skiva på WiMP var en mager trøst for en mann som sverger til det fysiske.

Etter å ha grått bitre tårer, trøstespist en Troika og skjelt ut en fyr som stod og titta på den nye Lady Haha skiva, stod plutselig Jason Isbell foran meg med en sneip planta i kjeften. Da han fem sekunder senere forsvant ut av butikken på en rosa elefant med revehale, løp jeg bort til kassa og krevde et eks. av «Here We Are».

– Skal bli, du er en av de utvalgte, sa fyren i kassa som allerede hadde lagt plata fram på disken.

Noe han hadde helt rett i. For etter å ha hørt Jason Isbell og hans venner i The 400 Unit minst fem ganger i løpet av pinsehelgen, føler jeg meg som Jesus på vannet i rosa sandaler og oppsatt hår.

Liker du Ryan Adams, Steve Earle, Son Volt, tidlig Wilco, Jackson Browne, Bruce Springsteen, John Mellencamp, er muligheten for at du blir salig i øra temmelig stor når du hører «Here We Are». Om dette igjen skulle resultere i at du ser rosa elefanter, er det bare å innse at verden er en rar liten dings fylt til randen med den svært undervurderte leskedrikken Pommac.