haugen-hellbillies-liteNOTODDEN BLUES FESTIVAL: Første gang jeg så Aslag Haugen var på platesjappa Imerslund i Arkaden i Oslo der han pusjet plater med Terje Pedersen på 80-tallet. Siden den gang har Aslag blitt rockestjerne, Terje Pedersen er blitt plateselskapsdirektør, mens jeg, vel, det forbigår vi i stillhet.

For å oppklare det med en gang: Aslag kjenner ikke meg. Og jeg kjenner ikke ham. Likevel har jeg egentlig aldri gitt bandet hans en sjans. Hallingdølene har liksom vært for mye døler for en urban fyr som meg, og den eneste låta jeg egentlig har likt er seks år gamle «Den redde». Den har et fantastisk komp, en strålende tekst, skikkelig driv og en melodi som fenger. Perfekt bilmusikk med andre ord!

Men jeg har aldri skjønt «Ei krasafaren steinbu» eller «Mørkemann». Det er selvsagt vanskelig å mislike den flotte balladen «Den finast eg veit!», men likevel: Jeg har ikke vært fristet til å sette på et helt album med bandet!

Det blir det en endring på nå.

I Hovigs Hangar på Notodden spilte Hellbillies fletta av meg og flere tusen ihuga fans. De spilte faktisk så rått at jeg måtte forlate hangaren under siste sangen, fordi høyre øregangen var i ferd med å gå over i «mute».

Broren til Aslag, Lars Håvard Haugen, viste hvilken eminent gitarist han var hele veien. Mini-Haugen tryllet frem den ene soloen etter den andre, og med all respekt for frontfiguren; her slår lillebror storebror langt ned i støvlene. Det er ni års forskjell på de to.

hellbillies2-lite
Lyden fungerte helt fint der jeg stod, og Aslag har en meget sterk stemme. Dessverre kunne man imidlertid ikke alltid høre hva han sang, men det gjorde ikke noe, siden publikum hjalp svært godt til på de mest kjente låtene.

Likevel; det var Lars Håvard som tok det meste av showet, med en blanding av heavyriff, bluesriff, og flere andre sjangre. For en bluesfestival må dette ha vært det perfekte bandet å ha på plakaten fredag natt.

Og de andre bandmedlemmene er heller ikke uefne: Keyboardist Lars Christian Narum, som også er kjent fra søskenbandet Narum, glimtet til tider til med sterke tangentsoloer – ved én anledning løp han frem til scenekanten for å motta applaus. Og så er det 48-åringen Egil Stemkens som pleide å spille med  stjernegitarist Amund Maarud (som forøvrig ble tildelt blueprisen av Little Steven torsdag)

Bassist Stemkens, som mottok stafettpinnen fra Arne Henry Sandum, så ut som han var 25 og fortsatt klar for en punkekarriere i tykkeste London. Halvt framoverlent over bassen, flytende over hele scenen utstrålte han en energi som langt yngre bassister bør ta ad notam. I det hele tatt; dette bandet er utrolig samspilt, selv om det har blitt noen utskiftninger de siste årene.

Gruppen har siden starten i 1990 gitt ut ti studioalbum, fire konsert- og ett samlealbum. De fleste har solgt til gull eller platina, selv om det totalt ikke er blitt mer enn rundt én million album. De har gjort flere tusen spillejobber, noe som merkes til gangs. Den 4. april dro bandet til Praha for å spille inn et nytt album som lanseres den 14. oktober.

Og det er bare å glede seg: Det var flere smakebiter på det på Notodden. Spesielt «Trollet», som handler om alt det nedrige som skjer i sosiale medier, virket svært tøff i form og melodi. Det er gøy å gå på konsert etter å ha vært musikkfrelst i 40 år og fortsatt oppdage at man har tatt feil. Ta en tur på Hellbillies-konsert du også, så skjønner du at dette bandet ikke bare er for bønder.