FD00DDA6-0FC1-459F-9F8A-52E8450D771DPlateanmeldelse: Bob Mould – «Blue Hearts» (album, 2020)

Etter det poppete, men kanskje ikke historisk sterke albumet “Sunshine Rock” som kom i starten av 2019, er tidenes nest beste Bob tilbake med noe som kan være hans aller beste soloalbum – i hvert fall det sterkeste siden Sugars “Beaster” fra 1993.

Hüsker Dü-bautaen har gitt ut flere gode album i løpet av de 27 årene siden det, men skal vi være ærlige, er det helst perlesnoren av klassikere som han trillet ut med Minneapolis-trioen på 1980-tallet vi henter fram jevnlig, i tillegg til de fantastiske langspillerne med Sugar på nittitallet og solodebuten “Workbook” fra 1989.

Da Trump ble valgt i 2016, var det sikkert flere enn meg som tenkte at “ja ja, kanskje det kan komme noe bra rock ut av det?” Nå er det mye musikk jeg ikke har hørt, men det ville være en overdrivelse å snakke om at vi har hatt en bevegelse eller et massiv musikalsk opprør i perioden etter det, i hvert fall, med noen hederlige unntak, som rapper og Prince-tronarving Janelle Monae, den voksne hardcore-punkeren Jeff Rosenstock, den alltid politiske, men også litt til tider noe vel forenklende Neil Young samt desillusjonerte rockere som Drive-By Truckers. Og, for ikke å glemme, Lucinda Williams – hun er også kledelig forbanna på sin siste plate. Men som vi ser – det er ikke akkurat ungdommen som primært lar raseri og politikk prege musikken – eller er det noe jeg ikke har fått med meg?

Derfor er det deilig velkomment når Bob Mould entrer scenen med den kanskje sinteste musikken han noen gang har laget! Har er frustrert og oppgitt, men ikke på en selvmedlidende eller sippete måte – gitarhelten som oppfant hardcorepop er derimot lynende forbannet!

Som alltid med Bobs låter trenger de litt tid – hva som ved første inntrykk kan virke som rein energi og støy avdekker nye lag av melodiøsitet og fiffige detaljer for hver lytting. Låttitler som “American Crisis” og “Forecast of Rain” sier sitt. Vokalen er noen ganger litt lavt mikset, så det er ikke enkelt å oppfatte tekstene – men Bob skriker opp mot sin “broken government” og tingenes på en så befriende overbevisende måte at det kjennes rent ut befriende.

Bedre band, rent teknisk, har han aldri hatt. Det går unna i et vanvittig tempo, og ingen av låtene klokker inn på stort mer enn tre minutter, de fleste markant under. Fans av gamle Hüsker Dü vil nok både nikke gjenkjennende og samtidig kanskje savne de mer rent ut poppete låtene til tragisk avdøde Grant Hart. Men mer illsint enn dette har du ikke hørt Bob Mould siden klassikeren “Zen Arcade” fra 1984.

Det kjennes som en renselse! Og da er det på tide at folk som tror at The Pixies og Sonic Youth var de viktigste amerikanske bandene på 1980-tallet både lytter til “Blue Hearts” og går til innkjøp av hele Hüsker Dü-katalogen.

Foto: Playground Music (promo)