Dobbel Skjekle

Tom S og Tom S

Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om Son Volt, El Cuero,  Lawrence Scott Weiby og Courtney Granger i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Son Volt

Son Volt

Son Volt- Notes of Blue (Thirty Tigers)

Det er ikke så mange av dem. Banda og artistene som betyr så mye for deg at du har en klump i magen hver gang de slipper ny plate. Du er redd for at det skal glippe, at de har mistet magien som gjorde at du spisset ørene og ryddet plass til dem i første omgang.

At de skal servere noe som du ikke kan forsvare, opp mot mesterverkene.

Det betyr selvsagt ikke at du ønsker at de skal gjøre det samme, trygge, om og om igjen.

Men da Son Volt trillet frem fra havariet av Uncle Tupelo i 1995, med albumet Trace, og klinket til med to av alt-countryens aller, aller beste sanger, «Windfall» og «Tear stained eye», holdt fra hverandre av «Live Free», var saken avgjort for meg. Son Volt var mitt band, Wilco…OK.

De  over tjue årene som har gått har understreket hvorfor det ikke var noen holdbar idé at Jay Farrar og Jeff Tweedy skulle være i samme band.

Wilco har tatt posisjonen som det musikalsk ambisiøse og eksperimentvillige bandet av de to, med bred plass også til bandets andre medlemmer. Nå med en stinn utgivelsesliste som inneholder mye veldig bra, men også plater som mister fokuset og forblir et anliggende for de mest innvidde. Men det er ingen tvil om at Wilco har blitt det kommersielt mest fremgangsrike av Uncle Tupelo-etterfølgerne.

Son Volt har i større grad vært Jay Farrars egen trip, de andre musikerne har gjennomgående hatt en suporterrolle. Farrars stemme er så karaktersterk at den kanskje  trenger større åpen plass rundt seg. Det er definitivt også en stemme som er polariserende, egenarten er for mye for noen. For oss andre er det helt feil at det kan gå fire år mellom utgivelsene.

Son Volts to siste plater, American Central Dust (2009) og Honky Tonk (2013), plasserer begge i «Top Tre» i bandets så langt åtte studioalbums katalog. Honky Tonk er også bandets reneste countryplate, som tittelen understreker.

Notes of Blue er proklamert å være Son Volts bluesplate.

Den ofte fåmælte Farrar sier følgende i den forbindelse; «Bluesen fyller tomrommet etter religionen. Det er dit jeg vender meg for å bli oppløftet.»

Men det starter med det som kan oppfattes som en finte i forhold til programerklæringen. De to åpningssangene, «Promise the world» og «Back against the world», kunne uten videre ha vært å høre på Honky Tonk, med pedal steel-gitaren sentralt i lydbildet på den første, og premium countryrock kassegitar/ elgitardriv på den andre. (En tjuvlytter her spør om dette er Hellbillies? Memo til Aslag & Lars Håvard er sendt).

Men fra «Static» er det mer rock slik vi kjenner det fra Son Volts andre side, den fuzza delen av Farrars janusansikt. Egentlig er det «Cherokee st.» som først tydeliggjør Farrars bluesløfte, med en groove som kanskje best kan beskrives som garasjeblues, med nikk til blant andre Elmore James og Hound Dog Taylor. «Sinking down» er beslektet, også med en insisterende gitargroove som bankes frem av markant skarptromme.

«Cairo and Southern» tar lydbildet helt ned til nesten bare akustiske gitarer, kanskje litt fjernt piano. Det  lavmælte resultatet er også noen av Son Volts fineste minutter.

Avsluttende «Threads and steel» er en ukarakteristisk Son Volt-sang, teksten går «There´s a man going round taking names…», jeg oppfatter at det handler om dårlige forhold i arbeidslivet?. Farrar sniker seg rundt i skyggene mens gitaren gjentar sin twangy figur.

Med ti sanger og litt over tretti minutter spilletid, er Notes of Blue litt for snål. Men noen godlåter og Jay Farrars fortsatt enestående stemme gjør at klumpen i magen er borte.

El Cuero

El Cuero

El Cuero- For All Remaining Days (Voices of Wonder)

Rockband? En gang i tiden var det det kuleste du kunne drive med. Kom du fra en liten drittby, Halden eller Kristiansund, så var bandet det som sørget for at du kunne gå rakrygget gjennom byen, få rask servering ved baren og til og med litt ekstra oppmerksomhet fra damene. Selv om du ikke spilte på fotballlaget.

Hadde noen i bandet talent nok, kunne skrive gode låter, eller spille med gitaren bak på ryggen, så var aksjene lagt inn for at statusen kunne løftes til å synes på TV eller høres på radio. Du kunne sogar oppleve at han kødden av en lokalpolitiker som prøvde å få deg sparket ut av øvingslokalet noen år tidligere, kom krypende med blomsterbukett og kalte dere byens store sønner, mens lokalavisa tok bilder.

Akkurat nå kan dette synes som historier fra gamle dager. Rocken er inne på depoet, usikkerheten er stor, ingen vet om det er kjørt. På by:larm, lukt på navnet, må rock kvoteres inn for at ikke hele greia skal bli en eneste stor playback discoball.

Nei, publikum har ikke blitt borte. Det er fortsatt varianter av rock som får live-hjula til å gå rundt. Men (de store) plateselskapene henter oftere og oftere artistene sine rett fra musikalsk barnehage, foreldrene må komme og hente dem når det blir mørkt og karrièren er over. Livslangt virke i rockverdenen (Hei, Åge A.) er like sannsynlig for dagens unge som jobb i reisebyrå og bank.

Men brødrene Brynjar og Håvard Takle Ohr, Tommy Reite, og antakelig også den nye gitaristen Vegard Strand Holter, i El Cuero rakk å falle i rock´n´roll-gryta før denne situasjonen inntraff.

Bandet ble startet i 2005 og den nye plata,  den femte i rekka tror jeg, foreligger i lekkert mørkt tre-design utbredt cover og er alt beviset du trenger for at El Cuero fortsatt er  et av Norges beste rockband også på plate, i avdelingen uten metalliske eller andre smakløse og irriterende tilsettinger.

Ren rock. Skrevet, spilt, sunget og produsert uten andre pretensjoner enn å få det det til å høres så fantastisk ut som et samspilt rockband kan gjøre.

Jeg har sett El Cuero spille live ved flere anledninger og det har alltid, ALLTID, vært en nær-livet opplevelse. En musikalsk trapes-act som kan gjøre en hver tilfeldig tilskuer til en troende.

Det er, oppsiktsvekkende, flere band som kan legge beslag på tittelen «Verdens beste rockband». El Cuero er det eneste norske rockbandet som jeg med hånda på hjertet kan si er «Verdens beste rockband». Der og da, når jeg ser dem.

Ikke en gang en deltakelse i Melodi Grand Prix (2014) kan lage riper i El Cuero, så vidt jeg kan komme på er det i seg enestående.

Åpningskuttet, «All downhill from here»» (Hva sa jeg?), er perfekt rock om du noen gang synes at Eagles var inne på noe . Catchy, en sånn sang som man kunne oppfunnet radioen for.

Lawrence

Lawrence

Lawrence Scott Weiby- I died for Beauty * Poems by Emily Dickinson* Volume 1 (Phonola)

Dette var mystisk, dobbelt mystisk. I et kort essay på platecoveret til dette albumet stiller Evelyn Wick spørsmålet «Emily Dickinson, who was she?». Jeg kunne ha fulgt opp med «Lawrence Scott Weiby, hvem er det?». Jeg fikk denne flotte vinylplata for tre uker siden, uten å få med meg hvem som var avsenderen. Men jeg har spilt den mye, mer og mer faktisk. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Først; Emily Dickinson levde mellom 1830 og 1886 og i ettertiden har hun blitt oppfattet som det århundrets viktigste amerikanske poet, ved siden av Walt Whitman (1819- 1892). Det på tross av at bare ti av hennes dikt ble publisert mens hun levde, mot hennes vilje. Da hun døde viste det seg at hun hadde skrevet mer enn sytten hundre. Da disse ble publisert, fikk de avgjørende innflytelse på amerikansk poesi, også i det tjuende århundret.

Hundre og tretti år etter Dickinsons bortgang er de altså også inspirasjon for ny musikk, skrevet av pianisten Lawrence Scott Weiby. Bosatt i Arendal.

Weiby er avbildet på coveret, med blikket festet ned på tangentene.

Jeg dro ikke kjensel på ham før jeg forrige helg traff en av sangerne på plata, Jørund Vålandsmyr, brennaktuell med sitt fortreffelig honky-tonk-ensemble, Country Heroes.

Vålandsmyr kunne fortelle meg at jeg hadde gått på skole med Lawrence! For førti år siden! På Skjeberg folkehøyskole.

Hva? Larry? Han Larry? Han som var så fan av Elton John at han gikk ut og kjøpte en Elton John best of-plate på tross av at han hadde alle originalplatene, med seg til skolen.

Forklaringen han ga meg på innkjøpet har jeg hatt med meg siden; — Jeg har ikke hørt sangene i den rekkefølgen.

Jeg husker Larry som en godt over gjennomsnittet musikkinteressert fyr som ikke så lett henledet oppmerksomheten på seg selv. Ikke som enkelte storkjeftede haldensere.

Da jeg kjente igjen Larry, nå med grått skjegg, falt bitene på plass. Det er en link mellom pianisten fra folkehøyskolen og musikken jeg hører på I died for beauty.

«Beauty» er nøkkelordet her, Larry og hans medmusikanter skaper vakker, svært vakker musikk. Vokalen, Dickinsons dikt, alle tonsatt av Weiby, fremføres av tre sangere; Dag Lothar Kanestrøm, Øyvind Bjørnsen og altså countrysanger Vålandsmyr. Alle har antakelig en klassisk sang-utdannelse eller erfaring.

Musikken? Den befinner seg, slik jeg hører det, i et spenn mellom det de fleste vil oppfatte som klassisk musikk/ samtidsmusikk, med elementer av jazz, over i avantgarde rock. Her er klare referanser til Kurt Weils musikk fra tysk mellomkrigstid. Siden jeg kommer fra rocksiden, mener jeg å høre ekko av musikken John Cale laget på begynnelsen av 1970-tallet; Vintage Violence, The Academy in Peril og The Church of Antrax. Den siste med samtidskomponisten Terry Riley.

Det benyttes bass og trommer, men de avgjørende elementene her er Weibys piano og omfattende blåsearrangementer. Legg til fiolinisten Sebastian Gruchot og noen flotte korbidrag dirigert av Kanestrøm.

Jeg velger å oppfatte I died for Beauty som hybridmusikk, noen vil si at dette «bare» er klassisk musikk. Musikk vel verdt å fordype seg i, detaljrik og mangefasettert i stemninger.

Musikk som virkelig fortjener en gullforgylt ramme.

CG

CG

Courtney Granger- Beneath still Waters (Valcour records)

På jakt etter ordentlig country? Ikke popmusikk som later som den kjenner Hank, Lefty Frizzell, George Jones, Buck Owens og Merle Haggard.

Da er Courtney Granger mannen for deg. Granger er fra Lafayette, Louisianna og er cajun felespiller i Balfa Toujours og Pine Leaf Boys. Cajun førstedivisjon.

Men han er også en fremragende countrysanger, i den edle tradisjonen etter George Jones.

På sitt country debutalbum, Beneath still Waters, titulert etter Dallas Fraziers 1967-sang, tolket av Jones og senere av Emmylou Harris, gjør Granger et ekspert-utvalg hardcore countrysanger skrevet av Hazel Dickens, Cindy Waller, Bill Anderson, Keith Whitley og Frazier. Rolling Stone kalte Beneath still Waters «an old-timey playlist for a barroom-medicated heartbreak». En bar, noe å grine av og plata til Granger er altså alt du trenger for å ha det helt fantastisk trist.