441DFEE0-4D10-4675-BE2B-5CDE9EC28F1FDet står usedvanlig godt til i det gitarbaserte musikk-Norge! Utallige gode band og utgivelser har sett lyset bare det siste året, om ikke månedene. Mye av dette er utgitt av artister og band som ikke har musikken som levebrød. Nei, de har jobber, studerer eller reker kanskje gatelangs for alt hva jeg vet.

Uansett, så er vi i Popklikk imponert over hva disse bandene får til. Fengende og vellydende plater utgis over en lav sko og mye av det får dessverre lite eller ingen oppmerksomhet. Vi prøver å skrive om norsk musikk så ofte vi kan og når vi hører ting vi liker. Vi trekker mer enn gjerne fram band som ikke får den oppmerksomheten de hadde fortjent i den mer etablerte delen av musikkpressen. Så, her bøter vi bittelitt på det. Tre kjappe om tre knallgode band fra denne steinrøysa vår her i nordenden av verden. Sjekk dem ut hvis du liker melodiøs og gitardrevet pop med litt krønsj. Du kan takke oss senere.

Pelicat  «Tension Street» (EP)

Produktive folk dette. I januar kom den selvtitulerte debuten og allerede nå er de tilbake med en EP etter et par singler. I tillegg er folk i Pelicat involvert i band som Divest, Beezewax og Local Store. Pelicat spiller klassisk pop-rock. Det er melodiene og refrengene som står i sentrum for disse fire låtene. «Limousine» sparker det hele i gang, med en stilren beat, rullende trommer, et keyboard som bakteppe og sterk vokal. I «Writingpapers» er det et litt skitnere lydbilde med fuzzy gitarer, men stadig med tangentspill som et viktig element. Vil du høre en The Strokes-hit i Norge anno 2019? Ikke let lenger, «So Is It True?» gir deg den fiksen du trenger av urban rock med sting og et refreng du kan gaule hjemme i stua. Dette er hitpotensiale! Sistelåta, «Deliver», er en mer grandios pop-låt, her leker Pelicat seg med mer elektronisk stadion-rock som kunne fått innpass i den sene britpopen, kanskje. Pelicat er med andre ord i utvikling, og denne fornøyelige EP’en er nok bare et steg på veien mot større ting!

Posterboys  «Waiting for You» (singel)

Noen ganger trenger vi ikke mer enn et par minutters euforisk power pop. Posterboys er en Oslo-basert kvartett med ett album med jangly indie-pop under beltet. «Waiting for You» er første smakebit fra den neste plata og det lover unektelig bra! Da jeg lyttet til låta i bilen med familien på slep ubrøt kona: «90-tallet er inn igjen, hører jeg!». Javisst er det det, og hvorfor ikke? Soundet fra 90-tallets alternative indie-pop hører jeg gjerne fra dagens band! Posterboys gjør dette forbilledlig. Det er en herlig energi i denne sangen, med lett skrikende «for youi refrengets koring. Dette er powerpop fra hjertet, referansene er ikke så viktige, men jeg får en liten kjenning av Motorpsychos «Blissard-periode», Sebadoh, The Replacements og Teenage Fanclubs evige evne til å snekre sammen melodier som smelter i ørene. Det gledes til album nummer to fra denne gjengen!

The Pinkertons: «Make End Meets» (singel)

Denne gjengen med et av de kuleste band-navnene her på kjølen, er på vei tilbake med ny plate, noen år etter debuten fra 2015. Det er euforisk rock dette også, men med en åpenbar drømmepop-åre, ledet an av vokalist Gorm Kjærås Dahl som gir jernet og vel så det. Noen band har evnen til å låte tighte samtidig som det kjennes som at alt kan kollapse når som helst. Noe som tilfører musikken en nerve som melodiøs rock med indie-tendenser av og til kan mangle. Dette er så langt fra blodfattig, her låter det som om ting står på spill og betyr noe i en låt som jeg tror handler om kampene og forhandlingene om livet innenfor rammen av familielivets begrensende struktur.