406D7528-82E9-4F01-B648-74CC8F513595Plateanmeldelse: Wilco – «Ode to Joy» (album)

Wilco har snart 25 år på baken som band. Av originalbesetningen er det kun bandsjef Jeff Tweedy og den stødige bassisten John Stirratt som er igjen. Medlemmer har kommet og gått, men bandet har nå hatt den samme besetningen siden 2004, med sterke folk som gitarist Nels Cline og trommeslager Glenn Kotche.

Og Glenn Kotche står bokstavelig (eller skulle jeg sagt lydlig?) helt i fronten av «Ode to Joy». Albumets innledende sekunder setter selve grunntonen her, soundet som bærer det hele. En tørr og distinkt skarptromme formelig dunker lytteren ut av komfortsonen. «Hør her,» sier Wilco og Kotche: – Lytt!

«Bright Leaves» som låta heter er en meditativ sak, nærmest dronete i all sin tørre akustiske prakt. Trommene dunker, gitarstrengene vibrerer der borte og så helt i fronten et sted, og Tweedy synger med sin sedvanlige, litt søvnige vokal: «you never change» gjentas og gjentas.

Det er som vanlig kryptisk fra Tweedys penn. Jeg tror dette handler om omveltninger både personlig og politisk, om refleksjonene man gjør seg ved så vel personlige som ideologiske tap. Og så er det vel et håp der inne et sted, et eller annet lys som gir oss energi til å fortsette.

På «Ode to Joy» så er det ikke noen distinkte partier eller deler. Wilco gir oss 11 sanger, uten veldig mye fanfare eller «statement». Det går i mid-tempo, akustisk rock. Soundet er det sentrale, tror jeg, mer enn den enkelte låten. Her finnes det ikke hooks eller bruer eller hva det nå er man bruker i rocken for å skape dynamikk og oppdrift. Noen låter er dronete, andre stillfarne, og så har vi de som rett og slett kollapser mot slutten, som nydelig «Before Us».

Min favoritt er «One and a Half Stars» som sakte bygger seg opp som en catchy låt som nok ikke er ment å være catchy. Her ruller det på litt mer, det klinger anelsen mer fra trommene, Tweedy synger med litt mer tyngde og han understøttes av fin koring fra bassist Stirratt og multi-instrumentalist Pat Sansone.

Dette følges opp på singelen «Everyone Hides» som kanskje er det nærmeste man kommer mellomperiode-Wilco på denne plata, den kunne nok funnet plass på plater som «Sky Blue Sky» eller «Wilco (the album)». «White Wooden Cross» gir mer plass til tangentspiller Mikael Jorgensen, og de der gitartonene som har gjort Nels Cline til et helt sentralt medlem i bandet.

På «We Were Lucky» får Cline utfolde seg enda litt mer, med sin velkalibrerte støygitar, paradoksalt nok et lite nikk tilbake til det siste albumet han ikke var med å spille inn, «A Ghost Is Born». Førstesingel «Love Is Everywhere» fronter håpet, og er en nydelig elgitarballade der Tweedy leverer sin beste vokalinnsats denne runden.

Det fine med «Ode to Joy» er at den er en «grower», og så til de grader også. De første gangene syntes jeg dette hørtes veldig kjedelig ut. Men, tålmodighet og bruk av både hodetelefoner, anlegg og bilen, har trukket plata ut av sitt reserverte utgangspunkt. Om ti år står denne fort der oppe som en av bandets beste utgivelser. Den kommer til å ha lang holdbarhet. «Please Be Patient With Me» som de sa det på en tidligere utgivelse.