Når fem menn i 40-årene drar på guttetur til London er retrofaktoren skyhøy. Men i motsetning til i glansdagene på 80-tallet, da historiene og skrønene bare ble større og større for hver pils, kan vi nå oppdatere omverdenen om våre viderverdigheter i sanntid:

Hartlepool-fans er ikke som andre fotballtilhengere (Foto: Frank Reid, Hartlepool Mail)

«Guinness, Imperial War Museum, Guinness, fussballspill, Guinness, Charlton – Hartlepool, Guinness.» Slik var oppdateringen på Facebook like før vi inntok The Valley.

På The Valley holder Charlton Athletic hus. Det er en fordums storhet som tidligere hadde en kapasitet på 75.000 tilskuere, inkludert landets høyeste langside. Nå er det blitt en moderne arena med rundt én tredel av tilskuerkapasiteten.

Klubben har opplevd det ultimate marerittet det er å leve et liv på solsiden i Premier League – for så å dumpe ned to divisjoner. Denne lørdagsettermiddagen var det ikke Liverpool som sto på andre siden av midtlinjen: Det var Hartlepool. Det var siste runde i League One, og kampen var egentlig totalt uinteressant med tanke på opp- og nedrykk.

Det var derfor vi var kommet. Vi hadde dratt til dalen i østre London for å oppleve den engelske fotballhverdagen slik den en gang var. Atmosfæren, innsatsen, trøkket, lidenskapen, engasjementet. Og de dårlige matvanene.

Det vi ikke hadde regnet med var umpalumpaene.

En gang i tiden var denne langsiden dobbelt så høy. Ståplassene florerte, og det var plass til nesten tre ganger så mange tilskuere. I dag er The Valley en moderne arena som ble laget for en langvarig tilværelse i Premier League. (Foto: Herman Berg)

Det viste seg nemlig at deler av Hartlepool-fansen slett ikke kommer fra den lille kystbyen med 90.000 innbyggere i nordøst-England. De kommer fra Lumpaland. Og selv om vi stod langt unna, var det like mye de rundt 70 umpalumpaene på kortsiden vi fulgte med på, som det smått begredelige spillet ute på banen.

De sang, danset, snudde ryggen til kampen – sang og danset igjen. Det hadde blandet seg inn noen julenisser blant lumpaene, men de ble fullstendig overskygget av alle som hadde tatt på seg grønt hår, hvite bukser og sminket huden oransj. I Roald Dahls historie om «Charlie og Sjokoladefabrikken» er umpalumpaene de eneste Willy Wonka virkelig stoler på, selv om de er bittesmå og fullstendig avhengige av kakaobønner.

Disse nymoderne lumpaene var ikke like små og hadde definitivt fått i seg mer enn kakaobønner. Heldigvis syntes det ikke som om Willy Wonka var med på turen, ellers kunne de mange overvektige på tribunen fått problemer. «Augustus Gloop» er en tykk gutt som spiser sjokolade med begge hendene. Han faller i sjokoladeelven og suges opp i et rør. (Se «Augustus Gloop will not be harmed» fra 2005-filmen)

Etter kampen, som forøvrig endte 0-0 etter tre skudd i tverrliggeren, ikke rart disse lagene sliter midt på tabellen!, traff vi på umpalumpaene ved flere anledninger. I en by med rundt 7,7 millioner innbyggere er det egentlig liten sjans for det, men kanskje lumpaene følte seg like mye som turister som oss der de vandret rundt i Soho.

Den som imidlertid glimret med sitt fravær på retroturen var Andy Capp. Den pubslitende tegneseriefiguren, som er skapt av Reg Smythe (selvsagt også han fra Hartlepool!), synes å ha forsvunnet fra bybildet i London. Vi fant få av de originale pubsliterne i området rundt The Valley. Inne i London sentrum har de tradisjonelle pubene tydeligvis tapt kampen mot et vell av restauranter og fancy serveringssteder.

Harald Koch-Hagen2

Lett gjenkjennelige, men langt større enn i filmen (Foto: Frank Reid, Hartlepool Mail)

Kanskje var det selve London umpalumpaene egentlig sang om da de stemte i «You’ve lost that loving feeling». Sangen er fremført av The Righteous Brothers og har blant annet halvgale Phil Spector som produsent og medkomponist. Lumpaene greide nesten å gjenskape Spectors varemerke, «The Wall of Sound», der de tasset rundt i Londons gater.

– Given the years of struggling at the wrong end of the football world, Hartlepool United fans don’t take life too seriously, forklarte Roy Kelly meg i kjølvannet av London-turen. Min gode venn Roy er tilfeldigvis også sportsredaktør av Hartlepool Mail og lidenskapelig Hartlepool-tilhenger.

Han hadde måtte dra til Yorkshire i stedet for til hovedstaden på denne siste dagen av sesongen 2010/11, noe som garantert var smertefullt.

– It is often the tradition that the last game of the season fans go in fancy dress. A year ago the last match was also in London against Brentford and a lot of fans went as kids book character «Where’s Wally».

Planen er derfor klar neste år: Vi bestiller fly til siste serierunde i League One. Vi ringer sportsredaktør Roy of the Rovers for å forhøre oss om hvilken utkledning de har planlagt for 2012. Så blir det bare å sminke seg, ta flyet over uten noe som helst bagasje og hive seg med ‘artlepool-fansen, mens man later som man er fra den lille kystbyen i nordøst-England.