Tro på hypen. Her er fem grunner til å elske «Orange Is the New Black».
Etter lange tider på farten var det digg å lande i egen sofa og koble på Netflix. Valget falt ikke uventet på strømmetjenestens nye storsatsning «Orange Is the New Black». Hypen er betydelig. Anbefalingene kommer fra alle kanter og lovordene hagler i sosiale medier. Serien er basert på en sann historie om den hvite, blonde middelklassejenten Piper som havner i et hardbarka kvinnefengsel etter fordi hun gikk på en stjernesmell for ti år siden. Ettersom alle episodene ligger ute og kan slukes i løpet av noen få søvnløse sommernetter skal vi ikke avsløre for mye av handlingen. Vi kan likevel konstantere etter fire episoder at her i huset så har vi virkelig fått «the orange feeling».

Her er fem grunner til det:

– Hovedpersonen er rett og slett enormt sjarmerende. Likevel har hun en mørk side som ligger rett under overflaten. Er hun virkelig den uskyldige blondinen vi får presentert? Hun har vist at hun er i stand til å gjøre ganske drøye ting under press, hva skjer når fengselslivet har gnagd på den søte personligheten over lenger tid?

– Serien er utviklet av de samme folka som lagde «Weeds». Need I say more.

– Etter fire episoder er vi nysjerrig på samtlige av de andre innsatte. Hvorfor har de havnet der de er? Hva ligger bak de tøffe fasadene? I flashbacks blir vi kjent med historien til utvalgte damer. Det er elegant fortalt og pirrer nysjerrigheten.

– De popkulturelle referansene kommer tett som flått. Kjæresten lover å ikke se «Mad Men» mens forloveden sitter inne, «dette er ikke Oz» sier de fengselsansatte i det Piper blir satt inn. Det må også nevnes at for oss hvite, middelklasseblondiner er det lett å kjenne seg igjen i tankegangen til hovedpersonen. Hvem har vel ikke utfordret kjæresten sin til en real sitronjuicefaste for eksempel?

– Jeg merker at jeg er i ferd med å få et girlcrush på Laura Prepon fra That ’70s Show. Det blir nok ikke mindre etterhvert som serien konsumeres i de sene, lyse nattetimer.