Plateanmeldelse: Ratboys – «Singin’ to an Empty Chair» (album, 2026)
Chicago-bandet Ratboys slapp i 2023 det kritikerroste albumet «The Window», bestående av minneverdige låter som «Morning Zoo», «Crossed The Line» og tittellåten, for å nevne noen. Bandet består av Julia Steiner, David Sagan, Marcus Nuccio og Sean Neumann.
På sitt fjerde album, «Singin’ to an Empty Chair», følger de opp forgjengeren på fint vis, selv om det skal innrømmes at det tok litt lenger tid enn antatt før brikkene falt på plass denne gangen. Hovedårsaken til dette skyldes av flere av låtene tillater seg å holde det gående lenger enn forventet. Seks minutter pluss blir ofte i overkant for denne skribenten. Men, etter cirka fire gjennomlyttinger begynte det å lysne i horisonten.
Med tanke helheten kan man lese blant annet følgende i presseskrivet: «Despite its title, Ratboys’ new album Singin’ to an Empty Chair is not defined by what’s missing. Rather, it’s the beginning of an important dialogue with a close loved one, vocalist Julia Steiner finds herself estranged from».
Fordi Ratboys ikke er redd for å leke seg innenfor flere musikalske sjangre er resultatet en fin miks av powerpop, country og indiepop der gitarbruken i enkelte partier nærmer seg noe som kan beskrives som eksperimentell og støyete rock. Plata er, som forrige gang, og med stort hell, produsert av Chris Walla, som har klart å tilføre musikken et moderne, krystallklart og detaljrikt lydbilde.
Det hele settes i gang med «Open Up», en fin og dvelende sang som holder seg i det samme sporet hele veien. Julie Steiners lyse og innbydende vokal svever rundt i det romslige lydbildet der både gitarene og trommene tiltar i styrke etter hvert som låta skrider fremover, før det roes ned igjen mot slutten. Påfølgende «Know You Then» leker seg innen powerpop-sjangeren, en låt fylt med el-gitarer og takfast tromming. Deretter følger den relativt intense rockeren «Light Night Mountains All That», hvor el-gitarene og trommene nok en gang dominerer lydbildet.
«Anywhere» er en killer av av låt som bobler over av overskudd. Refrenget sitter som et skudd, akkurat som el-gitarene som tidvis flyr veggimellom. Rett og slett sabla tøft! På omtrent cirka like fine «Penny In The Lake», beveger vi oss over i et countryinspirert landskap. Noe som også gjelder vakre og slentrende «Strange Love». «The World, So Madly» er en melodiøs og ganske lettbent poplåt der el-gitarene slippes til når det passer seg. En låt det er vanskelig ikke å bli litt ekstra glad i.
Innledningsvis ble det nevnt at enkelte låter opplevdes som i overkant lange. «I Just Want to Know the Truth» er en sånn låt. Men, etter flere gjennomlyttinger fremstår låta som en av platas sterkeste kort. Jada, åtte minutter og 29 sekunder er lenge, men om det gjøres med stil, variasjon og lydbildet er både nedpå og dynamisk på en og samme tid, er det bare å applaudere. At det som lenge fremstår som en rolig og country-inspirert låt, mot slutten slipper løs en vilter el-gitar for så å la gitarer vugge låta i havn uten vokal, funker aldeles utmerket.
Både «What’s Right?» og «Burn It Down», er klassisk indie-rock med ganske høy gitarføring. To låter som ruller av gårde og i liten grad brytes opp av verken refreng eller musikalske sprell. Noe som gjør at begge kan oppleves noe ensformige. Og sånn sett passer det godt at melodiøse og lett gyngende «At Peace in the Hundred Acre Woods» får avslutte plata på sjarmerende vis.
«Singin’ to an Empty Chair» er et moderne, modent og selvsikkert album tryllet fram av et band som lykkes med å spille på så mange strenger at undertegnede blir både imponert og mer enn en smule begeistret.
Foto: New West Record (promo)
