Plateanmeldelse: Aldous Harding – «Train on the Island» (album, 2026)
Aldous Hardings nye album, «Train on the Island», er hennes femte utgivelse så langt i karrieren. Selv falt jeg pladask for hennes andre album, «Designer», der hun tryllet fram saktegående musikk som snek seg innpå lytteren på en så overbevisende måte at man nesten uten å ane det plutselig ble fullstendig frelst. Som på sine tre foregående album, har Harding også denne gangen overlatt hovedansvaret for produksjonen til John Parish. Noe som selvfølgelig fungerer aldeles utmerket.
På «Train on the Island» har Harding, med god hjelp av Parish, elektriske og akustiske gitarer, piano, synth, steelgitar, trommer, perkusjon, harpe og noen snodige lyder, laget 10 nye låter utstyrt med nydelige melodilinjer og opptil flere fine musikalske vendinger og krumspring. At Harding bruker hele stemmergisteret for alt det er verdt, er en av platas store styrker. De lett undrende og tidvis kuriøse tekstene fungerer fint, og er trolig åpne for mange tolkninger. Harding bærer så mange masker at jeg fremdeles lurer på hva mange av tekstene handler om. Men at de er gode, er det ingen tvil om, noe følgende tekstlinjer fra åpniningslåta, «I Ate The Most», er et godt eksempel på:
«Sometimes I eat till I vomit/There’s heavy and there’s heavier/I’m nine and I love my mommy/Silver hair and Ritalin/If I’m safe and love is a spectrum.»
Da Harding debuterte i 2015, ble hun sammenlignet med både Kate Bush og Scott Walker. Og nå, elleve år senere, dukker de begge opp igjen når jeg hører platas første singel, «One Stop». En låt som tidvis er ganske repeterende, for så å gjøre noen små musikalske sprang. Noe som fungerer veldig bra. Lydbildet bygges nennsomt opp av piano, gitarer, bass, synth, trommer og harpe, og stemmen til Harding har både særpreg og en lett, men likevel intens tilstedeværelse. Bonus for stilig tekst der blant annet John Cale nevnes. («I met the real John Cale/I packed the stage while he ate rice.»)
Som på «Designer» trenger flere av låtene tid før de fester seg, men i det øyeblikket det skjer står lykkerusen klar i kulissene. Noe tittellåta, «I Ate The Most», «Worms», «What Am I Gonna Do (med harpe) og «San Francisco» (med steelgitar) er gode eksempler på. Sagt med andre ord; Harding lager alternativ popmusikk som krever litt mer av lytterne enn låter som biter seg fast på hitlistene, et kvalitetstegn undertegnede setter uendelig stor pris på. Når det er sagt, Harding evner også å lage låter som ganske raskt faller på plass, som «Venus In The Zinnia», «If Lady Does It», «Coats» og allerede nevnte «One Stop».
«Venus In The Zinnia» er først og fremst en deilig låt som flyter av gårde på en seng av kassegitarer og tangenter. Harding synger vakkert i tospann med H. Hawkline. En kort, konsis og behagelig låt som tilfører plata variasjon og noen små doser musikalsk magi. «If Lady Does It» veksler mellom det rolige og spretne på utsøkt vis, mens «Coats» er en klassisk og melodiøs indiepop-låt, der tempoet i låta hopper litt fram og tilbake.
«Train on the Island» er en spennende og spenstig plate, som både utfordrer og tilfredsstiller. En plate som viser at Harding behersker kunsten å balansere mellom det lett eksperimentelle og det iørefallende. Om det er hennes beste plate så langt, vil tiden vise, men at det er en fantastisk plate både når det gjelder låter, produksjon og utførelse, er det ingen som helst tvil om.
